Nytt år, nye muligheter

Jeg har et ønske for dette året. Jeg skal bli sikker på meg selv. Jeg skal kunne tro på at avgjørelser jeg tar, ting jeg gjør, er rette. Jeg skal vite at jeg er bra nok som jeg er. I sommer fyller jeg 30, og jeg vil gå inn i tredveårene som en stolt og selvsikker kvinne.

Jeg har tatt en beslutning om å skrive av meg fortidens vonde hendelser. Få det ut av systemet én gang for alle. La oss kalle det en form for terapi.

Jeg var et mobbeoffer. Jeg er det kanskje ennå i dag, om enn bare inni meg.

Så vidt jeg husker, begynte det i andre klasse. Det er over 20 år siden, så det er ikke sikkert jeg husker rett, men det begynte hvertfall tidlig i skoleårene. Jeg ble kalt mye stygt, navn som svettguri og fettguri ringer fortsatt i ørene. Jeg ble slått, sparket, lugget, spyttet på og kløpet. Harde snøballer, stein og kongler kastet på meg. Harde fotballspark rett i kroppen.

Jeg husker en gang jeg låste meg inne på den ene toalettbåsen for å slippe unna. Det hjalp ikke. Kongler og stein haglet over meg. Jeg var redd, ville bare slippe alt, dra til et sted hvor ingen kunne skade meg mer. Mamma og pappa var fortvilte. På hver samtaletime, hvert foreldremøte, tok de det opp. Skolen lovte gull og grønne skoger, men de gjorde aldri noe. ALDRI!!! Dette var bare barneskolen, men jeg kjenner det fortsatt på kroppen.

Jeg kjenner det fortsatt. Mobbingen fortsatte på ungdomsskolen. Navnekallingen, slag, spark. Nå også utfrysning.

Jeg fikk oftere tanker om selvmord, bare gjøre slutt på alt. Men jeg var for glad i familien min og de få vennene jeg hadde. Jeg ville dem ikke så vondt. Jeg mistet min tante ved selvmord, jeg husker hva jeg følte da, skyldfølelsen selv om jeg bare var ei lita jente, kunne jeg gjort noe?

Jeg var ofte gråtende på rektors kontor eller hos rådgiver. Hvorfor kunne de ikke bare gjøre noe med det? De visste hvem, de visste når, alle så det, men de latet som de ikke gjorde det. Var det for å slippe ubehaget?

Da jeg skulle begynne på videregående hadde jeg et håp om å komme unna. Men slik ble det ikke. Ingen spark denne gang men navnekalling og utfrysning. 

Jeg husker vi var på besøk hos et av Norturas produksjonssteder. Mine mobbere mente at jeg bare kunne bli igjen der, for jeg var ei purke som bare kunne slaktes.

Da jeg skulle søke andre året på videregående, søkte jeg bevisst på steder som lå langt unna hjemstedet mitt. Og mine bønner ble hørt. Endelig kunne jeg flytte unna, til mine foreldres store fortvilelse. For første gang på mange år hadde jeg et skoleår uten mobbing.

Dette er en del av min historie, en historie jeg ikke vil skal styre meg lenger. For det har den i aller høyeste grad gjort.

Jeg er fortsatt klar for å flykte når jeg møter gjenger med barn eller ungdommer. Jeg er fortsatt redd. Jeg har problemer med å stole på folk, til og med mannen min. Jeg har til tider sterk sosial angst. Hvis jeg kommer inn i et rom fullt av mennesker, kjente eller ukjente, føler jeg at de ser på meg og gremmes, prater stygt om meg, ler av meg. Jeg vet at det ikke er sånn, men det er slik jeg føler det. 

Jeg har et sterkt behov for ros og bekreftelse fra andre når jeg gjør noe, for å vite at jeg er bra nok for dem eller at det jeg har gjort er bra.

Jeg ønsker ikke lenger å ha det slik. Jeg skal være en sterk og sikker voksen. Jeg skal ta tilbake makten over mitt eget liv. Kvele den lille djevelen som sitter på min høyre skulder og hvisker stygge ting til meg. Gi næring til engelen som sitter gjemt på min venstre skulder, engelen som i dag er redd sin egen skygge.

JEG ER BRA NOK