Utbrent og deprimert, sa legen.
For fire uker siden ville verken kropp eller hode spille på lag lenger. Begeret rant over, og jeg møtte veggen hardt.
I fire uker har jeg vært sykmeldt, på fire uker har jeg ikke blitt nevneverdig bedre.
Jeg har gode dager, jeg har dårlige dager. Den siste uken har vært fylt av mest dårlige dager. Jeg har prøvd å holde meg relativt oppegående på grunn av skoleavslutninger, men jeg er utslitt. Og da kommer alle de dumme tankene, av og til vil jeg bare sove for å komme unna litt.
Utenpå ser jeg ikke syk ut. Inni meg er alt bare kaos.
Det å prøve og sortere tanker går ikke. Jeg kan tenke på én ting, for så å glemme den i neste øyeblikk. Så komme på noe annet, men da kommer jeg plutselig på det første osv. Korttidsminnet mitt har nok blitt dårligere.
Noen dager føler jeg at jeg bare er der. Går rundt som en zombie, får ikke gjort noe konstruktivt. Legen sier jeg skal slappe av mest mulig, men det er ikke så lett. Jeg sover om natta, det er ikke dét, jeg er bare mer sliten når jeg våkner enn kvelden før. Har jeg prøvd å sove litt før ungene kommer hjem fra skolen, sovner jeg som regel rett før de kommer hjem.
Energi eier jeg ikke for tiden. Jeg spiser lite, har ingen matlyst. Ingenting frister meg.
Jeg har konstant dårlig samvittighet for det jeg ikke orker å gjøre. Jeg har dårlig samvittighet ovenfor familien, kollegaer, venner. Jeg føler meg egoistisk hvis jeg prøver å tenke på meg selv. Jeg er rett og slett ikke vant til det.
Jeg er en person som har mye omsorg for andre, jeg har aldri tenkt at det er verdt å ta vare på meg selv. Nå må jeg bare det, selv om jeg sitter her med verdens dårligste samvittighet.
Jeg har blitt kynisk og likegyldig. Bra, sier noen. Det må da finnes en mellomting, sier jeg.
Det er ikke meg, jeg er ikke sånn.
Kanskje får jeg mer energi nå som skoleferien har begynt, vi kan sove litt lenger (forhåpentligvis), og vekkerklokka blir gjemt bort.
Kanskje hjelper det også at jeg skal noen dager til Tromsø sammen med verdens beste lillesøster i sommer. Kanskje hjelper det å komme bort litt.
Kanskje hjelper det når jeg får time hos psykolog (som jeg ble henvist til for tre uker siden).
Kanskje...
Dette ble veldig kaotisk og usammenhengende, men det speiler nok hvordan det er inni hodet mitt.
