Kan noen egentlig sette seg inn i hvordan det er å være meg?

Mange år som mobbeoffer setter dype spor.

Jeg kan ikke se meg selv i speilet og si at jeg er pen. Jeg kan ikke utføre en oppgave og si at jeg klarte det bra.
Jeg finner alltid noe å sette fingeren på.
Jeg er ekstremt kritisk mot meg selv.

Når mannen min sier jeg er pen, tror jeg ikke alltid på ham. Når noen sier de er glad i meg, så når det liksom ikke helt inn.

Jeg har hørt i så mange år at jeg er stygg, at jeg er feit, at jeg ikke er bra nok, at jeg ikke er verdt noe.

Utad kan det se ut som jeg har det bra, at jeg har selvtillit. En maske er lett å sette på seg.
Inni meg er jeg fortsatt den lille jenta alle mobbet.

Jeg er nok litt paranoid. Jeg tror folk prater om meg, ler av meg. Antakeligvis gjør de ikke det, men i hodet mitt er det sånn.
Jeg føler at jeg ikke er bra nok for noen. Jeg kan nok takke for et kompliment, men jeg har vansker med å tro på det.

Jeg unngår konfrontasjoner. Om jeg føler meg urettferdig behandlet, så sier jeg ikke fra. Jeg kan jo ikke gå rundt å innbille meg at jeg har rett, at jeg har krav på noe som helst.
Jeg lar det skure og gå til begeret renner over. Jeg vet at jeg ikke burde gjøre det sånn, at jeg burde si fra. Det er vanskelig, det er veldig vanskelig å være modig nok til å gjøre noe med det.

Jeg blir fort sint. Det er min forsvarsmetode. Og jeg går unna. Det er fordi jeg blir utrolig usaklig når jeg er sint. Da trenger jeg litt tid for meg selv, for å finne igjen den rasjonelle siden min.

Jeg unnskylder meg mye, selv for ting som jeg ikke kan noe for. Unnskyld at jeg finnes, unnskyld for at jeg er her.

Mobberne har fortsatt med sine liv, de husker ikke den jenta de ødela livet til.
De skal vite at jeg ikke har glemt, jeg har ikke glemt ordene, slagene, sparkene, steinene.
Jeg er fortsatt redd.

Jeg skal ikke ha det sånn lenger, jeg skal ha det bra med meg selv.