Skrivesperre

Det å sortere tanker er ikke alltid like lett. Jeg får ikke formulert noen ting for tiden.
Det er så mye som vil ut, men jeg klarer ikke å skrive noe ned. Jeg får nok bare ta tiden til hjelp.

En positiv ting er at det vonde jeg har fått skrevet ut, ikke gnager like mye lenger.
Jeg har gjenopplevd mange av følelsene i det siste, men det hjelper veldig.
Med vondt, skal vondt fordrives.

Trøstespising og overspising - min spiseforstyrrelse

Dette er et veldig sårt tema for meg, men jeg må få det ut.

Jeg begynte ganske tidlig å trøstespise. Maten gav meg glede en liten stund, etterfulgt av skamfølelse og anger.

Jeg var vel forholdsvis normalvektig frem til ungdomsskolen. Da begynte jeg å trøstespise mer godteri og spise mindre mat. Når jeg først spiste mat, spiste jeg til tider veldig store mengder.

Jeg fant fort ut at hvis jeg ikke spiste frokost, så ble jeg ikke sulten. Jeg kunne gå lenge uten mat, men når jeg spiste, fråtset jeg.

Jeg har spist i smug, skammet meg ved tanken på at noen kunne se meg. Hva ville de vel tenke da? 

Tidligere har jeg prøvd å føre matdagbok for å få litt kontroll, men hva hjelper vel det når jeg lyver for meg selv? Jeg har for eksempel skrevet opp halve frokosten, og fortrengt resten. Sagt til meg selv at det ikke er noen som vet det uansett, det er jo ikke så farlig. Alt så veldig pent ut på papiret, men inni meg visste jeg jo sannheten. Skammen og angeren var nesten ikke til å holde ut. Jeg reagerte selvsagt med å spise mer.

Jeg har følt (til en viss grad føler jeg fortsatt) ubehag når jeg har spist sammen med andre. Prøvd å beherske meg, tenkt på hva de andre ville sagt hvis jeg hadde overspist. Da har jeg gjerne spist litt ekstra når ingen kunne se meg.

Hvis jeg har vært alene, så har jeg kjøpt mat, godteri, kaker eller kjeks, spist det og prøvd å gjemme alle spor slik at ingen fikk se. Etterpå har jeg skammet meg, sagt til meg selv at jeg ikke kan gjøre det sånn. Etter en sånn episode har jeg nesten ikke spist i det hele tatt, som en slags straff. For å gjøre opp for alt jeg har spist.

Et slikt mønster er vanskelig å bryte. Det har tatt meg lang til for å forberede meg mentalt. Det å klare å bryte ut av det har tatt tid.

I dag er jeg mer bevisst på hva jeg putter i munnen, og hvilke mengder jeg spiser. 

Jeg prøver å få et mer normalisert forhold til mat, det er vanskelig når maten har vært både venn og fiende i store deler av livet.

I dag klarer jeg å føre en matdagbok som er reell. Jeg klarer å skrive ned den sjokoladen eller de kjeksene jeg unnet meg.

Det at jeg klarer å være ærlig med meg selv, gir meg mot til å fortsette.

Jeg er nok ikke frisk, men jeg er på god vei til å bli det.

Kan noen egentlig sette seg inn i hvordan det er å være meg?

Mange år som mobbeoffer setter dype spor.

Jeg kan ikke se meg selv i speilet og si at jeg er pen. Jeg kan ikke utføre en oppgave og si at jeg klarte det bra.
Jeg finner alltid noe å sette fingeren på.
Jeg er ekstremt kritisk mot meg selv.

Når mannen min sier jeg er pen, tror jeg ikke alltid på ham. Når noen sier de er glad i meg, så når det liksom ikke helt inn.

Jeg har hørt i så mange år at jeg er stygg, at jeg er feit, at jeg ikke er bra nok, at jeg ikke er verdt noe.

Utad kan det se ut som jeg har det bra, at jeg har selvtillit. En maske er lett å sette på seg.
Inni meg er jeg fortsatt den lille jenta alle mobbet.

Jeg er nok litt paranoid. Jeg tror folk prater om meg, ler av meg. Antakeligvis gjør de ikke det, men i hodet mitt er det sånn.
Jeg føler at jeg ikke er bra nok for noen. Jeg kan nok takke for et kompliment, men jeg har vansker med å tro på det.

Jeg unngår konfrontasjoner. Om jeg føler meg urettferdig behandlet, så sier jeg ikke fra. Jeg kan jo ikke gå rundt å innbille meg at jeg har rett, at jeg har krav på noe som helst.
Jeg lar det skure og gå til begeret renner over. Jeg vet at jeg ikke burde gjøre det sånn, at jeg burde si fra. Det er vanskelig, det er veldig vanskelig å være modig nok til å gjøre noe med det.

Jeg blir fort sint. Det er min forsvarsmetode. Og jeg går unna. Det er fordi jeg blir utrolig usaklig når jeg er sint. Da trenger jeg litt tid for meg selv, for å finne igjen den rasjonelle siden min.

Jeg unnskylder meg mye, selv for ting som jeg ikke kan noe for. Unnskyld at jeg finnes, unnskyld for at jeg er her.

Mobberne har fortsatt med sine liv, de husker ikke den jenta de ødela livet til.
De skal vite at jeg ikke har glemt, jeg har ikke glemt ordene, slagene, sparkene, steinene.
Jeg er fortsatt redd.

Jeg skal ikke ha det sånn lenger, jeg skal ha det bra med meg selv.

Tør jeg å utfordre meg selv??

Jeg er redd for mye.
Redd for å drite meg ut, ikke klare, ikke tørre. Nye ting, steder, personer er skummelt.
Men det er jo egentlig ikke det. Jeg vet jo det. Men jeg trives best når jeg vet hva jeg går til.

Antakeligvis kan jeg virke ganske kjølig og avvisende første gang jeg møter deg. Det er min måte å kontrollere en ukjent situasjon på. Inni meg har jeg høy puls, og har nok mest lyst til  å rømme fra hele situasjonen.
Når jeg blir trygg, tiner jeg fort opp.

Jeg må se frykten i øynene. Jeg må føle på kroppen at ting ikke er farlige.

Angsten kan være vanskelig å takle av og til. Jeg fokuserer på å puste. Det er mitt første steg. Sakte inn og ut, "dette går bra". Så kan jeg se opp, kjenne litt på situasjonen.

Akkurat nå er min største frykt det å sitte på med noen på vinterføre. Altså, mannen min har kjørt tungtransport i over 20 år, men allikevel klarer jeg ikke helt å stole på ham. Det er jo så idiotisk. Det at jeg har null kontroll selv, tar fullstendig over.
Jeg vet at jeg MÅ sitte på av og til. Om bilen slipper underlaget, så er jo mannen min den beste av oss til å redde den inn igjen. Jeg burde jo være 100 % trygg i hans hender, jeg håper jeg kan føle det om ikke så alt for lenge.
Skrekken min kommer nok av at jeg mistet kontrollen over bilen for et år siden. Vi var på vei hjem fra kick off-helg med min manns arbeidsgiver. Det snødde ganske tett, og det var litt vanskelige kjøreforhold. Jeg tok det fullstendig med ro, og mange med meg. Trafikken gikk godt under fartsgrensa. Jeg hadde prøvd å bremse ned for å teste underlaget, og det gikk fint. Cirka en kilometer senere slapp plutselig bakdekkene, uten at jeg hadde hverkan gasspådrag eller bremset. Jeg hadde biler foran og bak. Jeg slapp alle pedaler, og rattet alt jeg hadde. Motgående bil sakket heldigvis av, for jeg hadde siden på bilen i motgående kjørefelt. Men jeg reddet inn bilen, jeg klarte det. Vi fortsatte ferden hjem uten skader. Vel, uten fysiske skader hvertfall.

Jeg hadde nok egentlig godt av denne episoden, på en måte. Før dette kjørte jeg egentlig som om jeg skulle vært verdensmester i rally, og hadde ikke problemer med å sitte på med noen. Det burde jo finnes en mellomting da. Og derfor tvinger jeg meg til å ikke be om å kjøre selv når vi skal ut, jeg vet at jeg har så godt av å møte frykten. Selv med bankende hjerte og svette hender, på grensen til å hyperventilere.

Jeg vet at jeg kan klare det, men det kan ta litt tid.
Jeg vet at jeg kan klare å møte ukjente situasjoner uten å få et angstanfall.
Jeg vil, og jeg skal.

Min streben etter det perfekte liv (men hva er vel egentlig perfekt?)

Jeg har i noen år hatt noe jeg har trodd er tvangstanker og tvangshandlinger. I det siste har jeg lest gjennom en del tidsskrifter på leting etter mine "symptomer". Det jeg fant, var forsåvidt litt oppløftende. Det jeg "lider" av er perfeksjonisme. I en negativ forstand.

Jeg streber etter å gjøre ting perfekt. Ikke for min egen del, men for å få aksept. I mitt hode kan ikke andre mennesker like meg hvis jeg ikke gjør noe som er perfekt. Det høres i grunn helt sinnsykt ut.

Sånn er altså hverdagen min. 

Hvis jeg ikke kan gjøre det perfekt, er det ingen grunn til å gjøre det i det hele tatt.

Hvis jeg føler at jeg ikke kan yte 100 % på jobb, har jeg ikke lyst til å gå.

Hvis jeg ikke får gjort jobben ordentlig, hva vil andre tenke om meg.

Slike tanker svirrer rundt i hodet mitt hele dagen, sammen med en stor porsjon negativt selvsnakk.

Jeg skulle ønske at jeg for en gang skyld kunne tenke noe positivt om meg selv.

Jeg bruker mye tid på å sørge for at de rundt meg har det bra, men jeg bruker nesten ikke tid i det hele tatt på å tenke på meg selv.

Jeg tenker at hvis jeg bare viser at jeg virkelig bryr meg, vil denne personen kanskje like meg.

Det at negative tanker fyller opp hodet mitt såpass som det gjør, fører til at jeg til tider er utrolig sliten. Jeg vil bare sove, for da slipper jeg unna litt. Jeg er til tider ganske deprimert. Jeg vil ikke møte folk. Jeg tvinger meg ut, tvinger meg til å prate med noen. Dette er noe jeg må gjøre for at jeg ikke skal grave meg helt ned, for det hadde jeg garantert gjort hvis jeg hadde hatt muligheten.

Jeg har i mange år levd i den tro at jeg ikke er verdt noe. Det er ingen god følelse, men det har blitt en vane. Jeg har blitt en ekspert på negativt selvsnakk.

Jeg fikk i oppgave å si noe positivt om/til meg selv, mendet klarer jeg ikke. I mitt hde finnes det ingen positive sider ved meg.

Jeg kan nok smile og le og virke ganske fornøyd, men under overflaten lurer negativiteten. 

Jeg er nå gift med verdens beste mann. Han har gitt meg så utrolig mye. Han har lært meg at verden ikke er svart/hvitt. Han har gitt meg tro på at jeg kan klare å få det bedre med meg selv. Han har vist meg at ingenting er perfekt.

Det er en stor jobb, men nå er jeg lei av å ikke ha det bra med meg selv, nå skal jeg

OPP OG FRAM :-)

Nytt år, nye muligheter

Jeg har et ønske for dette året. Jeg skal bli sikker på meg selv. Jeg skal kunne tro på at avgjørelser jeg tar, ting jeg gjør, er rette. Jeg skal vite at jeg er bra nok som jeg er. I sommer fyller jeg 30, og jeg vil gå inn i tredveårene som en stolt og selvsikker kvinne.

Jeg har tatt en beslutning om å skrive av meg fortidens vonde hendelser. Få det ut av systemet én gang for alle. La oss kalle det en form for terapi.

Jeg var et mobbeoffer. Jeg er det kanskje ennå i dag, om enn bare inni meg.

Så vidt jeg husker, begynte det i andre klasse. Det er over 20 år siden, så det er ikke sikkert jeg husker rett, men det begynte hvertfall tidlig i skoleårene. Jeg ble kalt mye stygt, navn som svettguri og fettguri ringer fortsatt i ørene. Jeg ble slått, sparket, lugget, spyttet på og kløpet. Harde snøballer, stein og kongler kastet på meg. Harde fotballspark rett i kroppen.

Jeg husker en gang jeg låste meg inne på den ene toalettbåsen for å slippe unna. Det hjalp ikke. Kongler og stein haglet over meg. Jeg var redd, ville bare slippe alt, dra til et sted hvor ingen kunne skade meg mer. Mamma og pappa var fortvilte. På hver samtaletime, hvert foreldremøte, tok de det opp. Skolen lovte gull og grønne skoger, men de gjorde aldri noe. ALDRI!!! Dette var bare barneskolen, men jeg kjenner det fortsatt på kroppen.

Jeg kjenner det fortsatt. Mobbingen fortsatte på ungdomsskolen. Navnekallingen, slag, spark. Nå også utfrysning.

Jeg fikk oftere tanker om selvmord, bare gjøre slutt på alt. Men jeg var for glad i familien min og de få vennene jeg hadde. Jeg ville dem ikke så vondt. Jeg mistet min tante ved selvmord, jeg husker hva jeg følte da, skyldfølelsen selv om jeg bare var ei lita jente, kunne jeg gjort noe?

Jeg var ofte gråtende på rektors kontor eller hos rådgiver. Hvorfor kunne de ikke bare gjøre noe med det? De visste hvem, de visste når, alle så det, men de latet som de ikke gjorde det. Var det for å slippe ubehaget?

Da jeg skulle begynne på videregående hadde jeg et håp om å komme unna. Men slik ble det ikke. Ingen spark denne gang men navnekalling og utfrysning. 

Jeg husker vi var på besøk hos et av Norturas produksjonssteder. Mine mobbere mente at jeg bare kunne bli igjen der, for jeg var ei purke som bare kunne slaktes.

Da jeg skulle søke andre året på videregående, søkte jeg bevisst på steder som lå langt unna hjemstedet mitt. Og mine bønner ble hørt. Endelig kunne jeg flytte unna, til mine foreldres store fortvilelse. For første gang på mange år hadde jeg et skoleår uten mobbing.

Dette er en del av min historie, en historie jeg ikke vil skal styre meg lenger. For det har den i aller høyeste grad gjort.

Jeg er fortsatt klar for å flykte når jeg møter gjenger med barn eller ungdommer. Jeg er fortsatt redd. Jeg har problemer med å stole på folk, til og med mannen min. Jeg har til tider sterk sosial angst. Hvis jeg kommer inn i et rom fullt av mennesker, kjente eller ukjente, føler jeg at de ser på meg og gremmes, prater stygt om meg, ler av meg. Jeg vet at det ikke er sånn, men det er slik jeg føler det. 

Jeg har et sterkt behov for ros og bekreftelse fra andre når jeg gjør noe, for å vite at jeg er bra nok for dem eller at det jeg har gjort er bra.

Jeg ønsker ikke lenger å ha det slik. Jeg skal være en sterk og sikker voksen. Jeg skal ta tilbake makten over mitt eget liv. Kvele den lille djevelen som sitter på min høyre skulder og hvisker stygge ting til meg. Gi næring til engelen som sitter gjemt på min venstre skulder, engelen som i dag er redd sin egen skygge.

JEG ER BRA NOK