Tør jeg å utfordre meg selv??

Jeg er redd for mye.
Redd for å drite meg ut, ikke klare, ikke tørre. Nye ting, steder, personer er skummelt.
Men det er jo egentlig ikke det. Jeg vet jo det. Men jeg trives best når jeg vet hva jeg går til.

Antakeligvis kan jeg virke ganske kjølig og avvisende første gang jeg møter deg. Det er min måte å kontrollere en ukjent situasjon på. Inni meg har jeg høy puls, og har nok mest lyst til  å rømme fra hele situasjonen.
Når jeg blir trygg, tiner jeg fort opp.

Jeg må se frykten i øynene. Jeg må føle på kroppen at ting ikke er farlige.

Angsten kan være vanskelig å takle av og til. Jeg fokuserer på å puste. Det er mitt første steg. Sakte inn og ut, "dette går bra". Så kan jeg se opp, kjenne litt på situasjonen.

Akkurat nå er min største frykt det å sitte på med noen på vinterføre. Altså, mannen min har kjørt tungtransport i over 20 år, men allikevel klarer jeg ikke helt å stole på ham. Det er jo så idiotisk. Det at jeg har null kontroll selv, tar fullstendig over.
Jeg vet at jeg MÅ sitte på av og til. Om bilen slipper underlaget, så er jo mannen min den beste av oss til å redde den inn igjen. Jeg burde jo være 100 % trygg i hans hender, jeg håper jeg kan føle det om ikke så alt for lenge.
Skrekken min kommer nok av at jeg mistet kontrollen over bilen for et år siden. Vi var på vei hjem fra kick off-helg med min manns arbeidsgiver. Det snødde ganske tett, og det var litt vanskelige kjøreforhold. Jeg tok det fullstendig med ro, og mange med meg. Trafikken gikk godt under fartsgrensa. Jeg hadde prøvd å bremse ned for å teste underlaget, og det gikk fint. Cirka en kilometer senere slapp plutselig bakdekkene, uten at jeg hadde hverkan gasspådrag eller bremset. Jeg hadde biler foran og bak. Jeg slapp alle pedaler, og rattet alt jeg hadde. Motgående bil sakket heldigvis av, for jeg hadde siden på bilen i motgående kjørefelt. Men jeg reddet inn bilen, jeg klarte det. Vi fortsatte ferden hjem uten skader. Vel, uten fysiske skader hvertfall.

Jeg hadde nok egentlig godt av denne episoden, på en måte. Før dette kjørte jeg egentlig som om jeg skulle vært verdensmester i rally, og hadde ikke problemer med å sitte på med noen. Det burde jo finnes en mellomting da. Og derfor tvinger jeg meg til å ikke be om å kjøre selv når vi skal ut, jeg vet at jeg har så godt av å møte frykten. Selv med bankende hjerte og svette hender, på grensen til å hyperventilere.

Jeg vet at jeg kan klare det, men det kan ta litt tid.
Jeg vet at jeg kan klare å møte ukjente situasjoner uten å få et angstanfall.
Jeg vil, og jeg skal.