Trøstespising og overspising - min spiseforstyrrelse

Dette er et veldig sårt tema for meg, men jeg må få det ut.

Jeg begynte ganske tidlig å trøstespise. Maten gav meg glede en liten stund, etterfulgt av skamfølelse og anger.

Jeg var vel forholdsvis normalvektig frem til ungdomsskolen. Da begynte jeg å trøstespise mer godteri og spise mindre mat. Når jeg først spiste mat, spiste jeg til tider veldig store mengder.

Jeg fant fort ut at hvis jeg ikke spiste frokost, så ble jeg ikke sulten. Jeg kunne gå lenge uten mat, men når jeg spiste, fråtset jeg.

Jeg har spist i smug, skammet meg ved tanken på at noen kunne se meg. Hva ville de vel tenke da? 

Tidligere har jeg prøvd å føre matdagbok for å få litt kontroll, men hva hjelper vel det når jeg lyver for meg selv? Jeg har for eksempel skrevet opp halve frokosten, og fortrengt resten. Sagt til meg selv at det ikke er noen som vet det uansett, det er jo ikke så farlig. Alt så veldig pent ut på papiret, men inni meg visste jeg jo sannheten. Skammen og angeren var nesten ikke til å holde ut. Jeg reagerte selvsagt med å spise mer.

Jeg har følt (til en viss grad føler jeg fortsatt) ubehag når jeg har spist sammen med andre. Prøvd å beherske meg, tenkt på hva de andre ville sagt hvis jeg hadde overspist. Da har jeg gjerne spist litt ekstra når ingen kunne se meg.

Hvis jeg har vært alene, så har jeg kjøpt mat, godteri, kaker eller kjeks, spist det og prøvd å gjemme alle spor slik at ingen fikk se. Etterpå har jeg skammet meg, sagt til meg selv at jeg ikke kan gjøre det sånn. Etter en sånn episode har jeg nesten ikke spist i det hele tatt, som en slags straff. For å gjøre opp for alt jeg har spist.

Et slikt mønster er vanskelig å bryte. Det har tatt meg lang til for å forberede meg mentalt. Det å klare å bryte ut av det har tatt tid.

I dag er jeg mer bevisst på hva jeg putter i munnen, og hvilke mengder jeg spiser. 

Jeg prøver å få et mer normalisert forhold til mat, det er vanskelig når maten har vært både venn og fiende i store deler av livet.

I dag klarer jeg å føre en matdagbok som er reell. Jeg klarer å skrive ned den sjokoladen eller de kjeksene jeg unnet meg.

Det at jeg klarer å være ærlig med meg selv, gir meg mot til å fortsette.

Jeg er nok ikke frisk, men jeg er på god vei til å bli det.