Jeg liker ikke ukjente situasjoner, liker å vite hva som skal skje og hva jeg kan forvente. Nå kjenner jeg angstsymptomene komme krypende.
I morgen skal jeg til Lillehammer å begynne utredning.
Jeg aner ikke hva jeg går til.
Den siste uka har jeg nok ikke vært så grei å ha i hus. Lunta har vært kort, og det meste har føltes håpløs. Jeg har rett og slett gruet meg noe veldig.
Skulle ønske jeg taklet nye situasjoner bedre, slippe alt det unødvendige stresset.
Slippe svetting, hjertebank, skjelvinger, svimmelhet og kvalme.
Innerst inne vet jeg jo at det går bra. Det er jo sjeldent jeg skal ut på noe farlig liksom.
Det er nok min trang til å kontrollere alle aspekter i livet mitt, som gjør slikt så skummelt.
Ja, jeg vet at jeg ikke kan ha kontroll over alt, det er bare så vanskelig å slippe taket.
Veldig godt å klare og sette ord på dette nå, det går nok bra.
