Det er rart hvordan negative opplevelser og tanker alltid skal overskygge det positive i livet.
Jeg må virkelig konsentrere meg for å se alt det positive som finnes rundt meg.
Jeg har en fantastisk familie, en jobb og kolleger jeg trives med, eget hus, bil, så mye flott. Allikevel tenker jeg alt for ofte negativt, og på alt det vonde som har skjedd i livet mitt.
La oss si at jeg har laget middag. Familien skryter av maten og spiser masse, mens jeg alltid finner et eller annet som er feil (i mitt hode), og da er jo måltidet mislykket. Jeg tar ikke til meg rosen, men fokuserer på det som, i følge meg, ikke ble rett. Tenker på hva jeg skulle gjort annerledes.
La oss si at jeg har pyntet meg til fest. Jeg kan se meg i speilet og tenke at "nå er du pen, Linda". Men da kommer de stygge tankene, og det føles egentlig som dårlig samvittighet. For hvordan kan jeg tillate meg å tenke noe sånt om meg selv, jeg som alltid (det kjennes hvertfall slik) har fått høre at jeg er stygg.
Hvorfor skal det være slik?
Hvorfor kan jeg ikke ikke se det som er bra?
Har ikke jeg også rett til å føle at jeg har rett til å leve et godt liv?
Det er fryktelig slitsomt å ha det slik, jeg vil gjerne bruke energien min på familien, ikke bruke den på feil tanker.
For disse tankene kan tappe meg fullstendig for energi. Jeg sovner ofte på sofaen om kvelden, selv om jeg gjerne vil bruke kvelden med familien, finne på ting.
Nå prøver jeg alt jeg kan å se alt det positive rundt meg, alle de flotte personene jeg har i livet mitt, alt det fine jeg får til. Dette gjør jo også at jeg bruker mye energi på "ingenting". Men det er jo egentlig ikke "ingenting", jeg har som mål at det positive skal overskygge alt det negative.
Forhåpentligvis vil jeg etterhvert bruke mindre energi på tankene.
Jeg vil gjerne kunne stoppe opp og se meg rundt på alt det fine i livet, føle glede over de små hverdagsøyeblikkene.
Jeg tror, jeg håper, jeg skal.
