Nå har jeg vært sykmeldt i over tre måneder. Det kjennes i grunn. På én måte er det godt å ikke måtte forholde seg til jobb nå, på en annen måte kunne jeg tenkt meg å prøve meg igjen.
Sommeren har i grunn vært fin. Jeg og mannen min fikk noen dager for oss selv, og fikk anledning til en liten bilferie til Vestlandet.
Akkurat nå har jeg det ikke helt greit.
Har egentlig hatt noen skikkelige drittdager. Formen er ikke ikke bra i det hele tatt.
Alle rundt meg spør hvordan det går og hvordan jeg har det. Jeg smiler og sier at det går bra, selvfølgelig.. Inni meg skriker jeg "NEI, JEG HAR DET IKKE BRA, SER DU IKKE DET?"
Jeg vil så gjerne være tapper, vil ikke vise sårbarheten. Tør ikke, rett og slett.
Jeg er redd for at folk skal se ned på meg, slik jeg følte det gjennom oppveksten. Jeg er redd for at hvis jeg viser meg slik jeg egentlig er, slik jeg har det og føler meg, vil alle bare snu ryggen til meg. Jeg er rett og slett redd for å miste det lille nettverket jeg har.
Derfor isolerer jeg meg heller. Prøver å unngå steder jeg vet jeg kan treffe kjente. Orker ikke flere spørsmål.
I går turde jeg å innrømme for mannen min (og meg selv) at spiseforstyrrelsen er tilbake. Det har den vært en god stund. Jeg har igjen et anstrengt forhold til mat. Jeg kjøper mat og fråtser, og skjuler alle spor. Så straffer jeg meg selv med å ikke spise. Enkelte dager spiser jeg bare middag, så ungene ikke skal se hva som foregår.
Nå skal jeg søke hjelp, jeg lover. Må bare manne meg opp først.
