Det er ikke lett å være syk når det ikke synes utenpå. Jeg vet at folk tenker at man er lat og ikke gidder å jobbe.
Jeg har fått spydige kommentarer som 'ja, du har det vel travelt du som bare flyr hjemme hele dagen', 'det er klart du du er sliten, du som ikke jobber', 'du har sikkert mye bedre av å jobbe, så kommer du deg ut litt'.
De fleste med en usynlig sykdom, møter kommentarer som dette, og folk som tenker nedlatende om dem.
Jeg ønsker derfor å være åpen om dette. Folk som sliter trenger ikke å bli tråkket lengre ned i søla enn de er fra før av.
Alt er ikke bare bare, jeg er sliten hele tiden, jeg kjemper en kamp 24/7 i hodet. Hjernen min er i kjemisk ubalanse, sånn er det bare.
Jeg går på medisiner, ikke fordi jeg vil, men fordi jeg må. Og jeg hater det, skulle ønske jeg klarte meg uten, men slik det er nå, klarer jeg det ikke.
Jeg har store svingninger, noen dager kan jeg våkne grytidlig, full av energi og rimelig hyper. I hodet går alt i hundre, tankene svirrer rundt i en virvelvind, jeg prater fortere, men glemmer ofte ord og hva jeg egentlig skulle si fordi hjernen min da er hundre mil foran munnen. Jeg får gjort mye, kommer meg mer ut og trener mer. Jeg setter i gang med prosjekter jeg stort sett ikke fullfører. Dette er en typisk manisk periode for meg.
Andre dager har jeg ikke lyst til å stå opp, jeg vil bare ligge og sove hele tiden. Og jeg sover mye i disse periodene. Jeg er totalt utslitt, orker ikke trene, orker ikke vaske, orker knapt nok å lage mat.
I disse depressive periodene er det barnasom holder meg i live. De sørger for at jeg har noenlunde rutine i hverdagen.
Og innimellom alt kommer angsten smygende. Den ligger på lur, og kommer når jeg minst venter det. Jeg har lært meg noen av triggerene, den største er stess. Av og til kommer den, tilsynelatende, helt ut av det blå. Etter denne type angstanfall, blir jeg da fryktelig forvirret og desorientert. Det er nesten mer skremmende enn selve anfallet. Disse kommer som oftest om natten, derfor tror jeg at drømmene spiller inn.
Vel, det jeg egentlig ville si med dette innlegget er at utsiden ikke alltid reflekterer innsiden.
Alle er forskjellige og alle fortjener å bli behandlet med respekt.
