Lenge siden sist

Nå har det vært stille på bloggen igjen. Har ikke hatt lyst til å skrive på en stund. Dagene går så alt for fort av og til.

Siden sist har jeg fått et par diagnoser, og mange brikker begynner å falle på plass.

Jeg har blant annet bipolar lidelse 2.
Det kan enklest sammenlignes med været, du vet aldri hvordan det blir før du står opp om morgenen.
Jeg har mange perioder med depresjoner, perioder hvor jeg helst ikke vil gjøre noe annet enn å sove. Kan jo sammenlignes med regnværsperioder, alt er grått og trist.
Jeg har påfølgende perioder med mani, da får jeg gjort så utrolig mye på grunn av økt energi og oppstemthet. På en måte høytrykk, sola skinner.
Jeg har begynt på nye medisiner, disse skal forhåpentligvis gjøre mine depressive perioder bedre. Jeg håper på å kunne trappe ned anti-depressivaen jeg går på, før jul.
Den siste uken har vært god. Jeg har malt badet, toalettet og halve vaskerommet. Jeg har hatt energi som jeg kan bruke på barna og alt det jeg burde gjort den siste måneden. Og jeg sover bedre.

En annen diagnose jeg har, er post-traumatisk stress syndrom (PTSD).
Det er mest sannsynlig utløst av mobbingen i barne- og ungdomsårene.
Denne går jeg nå til behandling for. Etter 6 uker merker jeg stor forskjell. Disse ukene har vært utrolig slitsomme mentalt. Det er mye å bearbeide. Jeg blir utrolig sliten etter terapitimene, og må sove noen timer. Heldigvis har jeg en veldig forståelsesfull familie. De har blitt veldig flinke til å ta hensyn når jeg er nedfor og sliten. Jeg er utrolig takknemlig for det.

Men, nok sykdom kanskje?

Min kjære farmor gikk bort 20. august. Endelig fikk hun slippe.
De siste årene led hun av demens, og bodde på Stange helse- og omsorgssenter. Der fikk hun fantastisk pleie.
Jeg sitter igjen med bare gode minner. Hun og farfar bodde i nabohuset. Vi var der ofte. Etter at mamma begynte å jobbe, laget farmor middag til oss når vi kom hjem fra skolen.
Vi var også med på campingturer, da koste vi oss.
Farmor var en utrolig omsorgsfull person, og hun hadde alltid noe godt på lur.
Jeg husker også den gode maten hun lagde. Blodklubb fra Brovold på Stange, i en slags duppe, hennes fantastiske "barneøl" til jul, og hennes sur-søte løksaus. Sistnevnte lagde hun til med en julaften jeg var syk, da visste hun at jeg spiste.
Jeg klarer nok aldri å gjenskape de gode smakene, noen oppskriftsbok hadde hun ikke ( såvidt jeg vet).
Vi fulgte henne til graven fredag 26. august. Hun vil alltid leve videre i meg, og jeg tar vare på alle gode minner.

Nå er det kanskje på tide å runde av dette innlegget, det ble så mye lengre enn jeg tenkte.

Lev livet mens du kan, du vet aldri når det ender.