Det ble en litt lengre påskeferie enn beregnet på meg.
Mandag for snart to uker siden møtte jeg veggen igjen. Og det med et smell.
Panikkangst har jeg ikke vært så mye plaget av de siste 15 årene, men nå hadde jeg et ganske heavy anfall.
Tungsinn har jeg skjøvet vekk de siste månedene, tenkt at det blir bedre. Det gjorde det altså ikke. Syns selv jeg burde visst bedre, sånn i ettertid selvfølgelig. Det er så lett å være etterpåklok.
Så da ble det nytt legebesøk, takk for at jeg har verdens beste og mest empatiske lege. Jeg er nemlig hun som bruker tre kvarter på en akutt-time...
Det endte med at jeg scorer rimelig høyt på en sånn depresjons-skjema-ting. Alvorlig deprimert var beskjeden jeg fikk, sammen med en resept på anti-depressiva og 100% sykemelding.
Jeg er jo egentlig litt mot å bruke anti-depressiva, tenker at medisinene fjerner symptomene, men ikke de bakenforliggende årsakene. Kan helt ærlig si at jeg har tenkt at medisinering er den enkle utveien. Men jeg tok i mot, og tenker jo selvfølgelig at dette sikkert ikke funker allikevel. Har jo nå gått og ventet på at de skal fungere, tar visst en to-tre uker. Jeg har ikke merket at de faktisk har begynt å virke. Før nå i dag, da jeg startet motorsykkelen.
Jeg har ikke merket at de tunge tankene så godt som er borte. Jeg har ikke tenkt over at jeg har gledet meg over tiden med familien. Jeg har til og med fått mer energi, er mindre trøtt, klart å dra på butikken uten å kaldsvette.
Mannen min sa at nå er den Linda han ble kjent med, tilbake. Og jeg er kanskje det. Jeg kjenner meg hvertfall mye bedre enn for bare to uker siden.
Nå ser jeg frem til en lysere årstid, gleder meg til alt vi skal gjøre, store og små ting.
Jeg ser frem til å begynne gruppebehandling på Revmatismesykehuset neste uke, ser frem til å bli kjent med andre som har muskel- og skjelettplager. Gleder meg til å begynne å trene, kanskje klare å gå ned de 30 kiloene jeg burde. Eller... Jeg SKAL klare å gå ned de 30 kiloene.
Jeg håper jeg kan klare å karre meg tilbake til jobb, slippe å gå over på AAP (noe som snart kan bli en realitet, da jeg mister sykepengene 16. mai).
Jeg er lei av å bli sendt mellom forskjellige sykehus og spesialister. Skal til indremedisinsk for en mulig beinmargsprøve om et par uker. Håper egentlig jeg slipper. Jeg har sprøyteskrekk fra før av, hjelper jo ikke akkuratå vite at de skal "drille" seg inn i beinet... Jeg sa til mannen min at om jeg må ta en sånn prøve, skal jeg hvertfall ha en god del beroligende først.
Nei, nå ble det mye sykdomsprat her. Håper ingen ser ned på meg fordi jeg deler det meste så åpent.
Håper alle har hatt en fin påskeuke, og kost seg om det har vært hjemme med familien eller på jobb.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar