Den som venter på noe godt...

Påske, fri og familietid.

Det ble en litt lengre påskeferie enn beregnet på meg.

Mandag for snart to uker siden møtte jeg veggen igjen. Og det med et smell.

Panikkangst har jeg ikke vært så mye plaget av de siste 15 årene, men nå hadde jeg et ganske heavy anfall.

Tungsinn har jeg skjøvet vekk de siste månedene, tenkt at det blir bedre. Det gjorde det altså ikke. Syns selv jeg burde visst bedre, sånn i ettertid selvfølgelig. Det er så lett å være etterpåklok.

Så da ble det nytt legebesøk, takk for at jeg har verdens beste og mest empatiske lege. Jeg er nemlig hun som bruker tre kvarter på en akutt-time...

Det endte med at jeg scorer rimelig høyt på en sånn depresjons-skjema-ting. Alvorlig deprimert var beskjeden jeg fikk, sammen med en resept på anti-depressiva og 100% sykemelding.

Jeg er jo egentlig litt mot å bruke anti-depressiva, tenker at medisinene fjerner symptomene, men ikke de bakenforliggende årsakene. Kan helt ærlig si at jeg har tenkt at medisinering er den enkle utveien. Men jeg tok i mot, og tenker jo selvfølgelig at dette sikkert ikke funker allikevel. Har jo nå gått og ventet på at de skal fungere, tar visst en to-tre uker. Jeg har ikke merket at de faktisk har begynt å virke. Før nå i dag, da jeg startet motorsykkelen.

Jeg har ikke merket at de tunge tankene så godt som er borte. Jeg har ikke tenkt over at jeg har gledet meg over tiden med familien. Jeg har til og med fått mer energi, er mindre trøtt, klart å dra på butikken uten å kaldsvette.

Mannen min sa at nå er den Linda han ble kjent med, tilbake. Og jeg er kanskje det. Jeg kjenner meg hvertfall mye bedre enn for bare to uker siden.

Nå ser jeg frem til en lysere årstid, gleder meg til alt vi skal gjøre, store og små ting.

Jeg ser frem til å begynne gruppebehandling på Revmatismesykehuset neste uke, ser frem til å bli kjent med andre som har muskel- og skjelettplager. Gleder meg til å begynne å trene, kanskje klare å gå ned de 30 kiloene jeg burde. Eller... Jeg SKAL klare å gå ned de 30 kiloene.

Jeg håper jeg kan klare å karre meg tilbake til jobb, slippe å gå over på AAP (noe som snart kan bli en realitet, da jeg mister sykepengene 16. mai).

Jeg er lei av å bli sendt mellom forskjellige sykehus og spesialister. Skal til indremedisinsk for en mulig beinmargsprøve om et par uker. Håper egentlig jeg slipper. Jeg har sprøyteskrekk fra før av, hjelper jo ikke akkuratå vite at de skal "drille" seg inn i beinet... Jeg sa til mannen min at om jeg må ta en sånn prøve, skal jeg hvertfall ha en god del beroligende først.

Nei, nå ble det mye sykdomsprat her. Håper ingen ser ned på meg fordi jeg deler det meste så åpent. 

Håper alle har hatt en fin påskeuke, og kost seg om det har vært hjemme med familien eller på jobb.

Ut på nye eventyr...

Jeg liker ikke ukjente situasjoner, liker å vite hva som skal skje og hva jeg kan forvente. Nå kjenner jeg angstsymptomene komme krypende.

I morgen skal jeg til Lillehammer å begynne utredning.
Jeg aner ikke hva jeg går til.

Den siste uka har jeg nok ikke vært så grei å ha i hus. Lunta har vært kort, og det meste har føltes håpløs. Jeg har rett og slett gruet meg noe veldig.

Skulle ønske jeg taklet nye situasjoner bedre, slippe alt det unødvendige stresset.
Slippe svetting, hjertebank, skjelvinger, svimmelhet og kvalme.

Innerst inne vet jeg jo at det går bra. Det er jo sjeldent jeg skal ut på noe farlig liksom.
Det er nok min trang til å kontrollere alle aspekter i livet mitt, som gjør slikt så skummelt.

Ja, jeg vet at jeg ikke kan ha kontroll over alt, det er bare så vanskelig å slippe taket.

Veldig godt å klare og sette ord på dette nå, det går nok bra.

Status helt på tampen av året

2015 ble vel ikke helt som forventet, eller planlagt.

Mange fine stunder har det vært, mellom nedturene.
Etter at jeg ble syk, har jeg lært meg å sette pris på de små tingene.

Hodet fungerer veldig bra, kroppen ikke fullt så bra.
Hver morgen jeg kommer meg ut av sengen for egen maskin er en seier.
Hver arbeidsdag jeg gjennomfører er en seier.
Små ting som er ubetydelige for så mange andre.

De siste månedene har jeg levd med kroniske smerter, som har gjort enkelte dager til et helvete. Smerter som gjør sitt inntog så fort det blir kaldere i været. Det blir verre for hvert år som går.
Legen min er helt fantastisk, for første gang føler jeg at jeg blir tatt på alvor. Bare dét gjør alt utholdelig.
2016 starter med utredning på Revmatismesykehuset på Lillehammer.
Nå føler jeg at veien blir til mens jeg går.
Jeg er ved godt mot, og jeg har fantastiske venner og familie som stiller opp uansett hvor jævlig jeg har det.
Jeg setter så utrolig stor pris på hver og en av dem, og spesielt min elskede mann.
Han er helt fantastisk, jeg hadde nok ikke kommet meg gjennom dette uten ham.

Mine ønsker for 2016 er at jeg skal komme meg tilbake i full jobb, og at kroppen skal fungere sånn noen lunde.

Ønsker mine lesere ett riktig godt nytt år.

Opp- og nedturer

Nå har jeg vært sykmeldt i over tre måneder. Det kjennes i grunn. På én måte er det godt å ikke måtte forholde seg til jobb nå, på en annen måte kunne jeg tenkt meg å prøve meg igjen.

Sommeren har i grunn vært fin. Jeg og mannen min fikk noen dager for oss selv, og fikk anledning til en liten bilferie til Vestlandet.

Akkurat nå har jeg det ikke helt greit.
Har egentlig hatt noen skikkelige drittdager. Formen er ikke ikke bra i det hele tatt.
Alle rundt meg spør hvordan det går og hvordan jeg har det. Jeg smiler og sier at det går bra, selvfølgelig.. Inni meg skriker jeg "NEI, JEG HAR DET IKKE BRA, SER DU IKKE DET?"
Jeg vil så gjerne være tapper, vil ikke vise sårbarheten. Tør ikke, rett og slett.

Jeg er redd for at folk skal se ned på meg, slik jeg følte det gjennom oppveksten. Jeg er redd for at hvis jeg viser meg slik jeg egentlig er, slik jeg har det og føler meg, vil alle bare snu ryggen til meg. Jeg er rett og slett redd for å miste det lille nettverket jeg har.
Derfor isolerer jeg meg heller. Prøver å unngå steder jeg vet jeg kan treffe kjente. Orker ikke flere spørsmål.

I går turde jeg å innrømme for mannen min (og meg selv) at spiseforstyrrelsen er tilbake. Det har den vært en god stund. Jeg har igjen et anstrengt forhold til mat. Jeg kjøper mat og fråtser, og skjuler alle spor. Så straffer jeg meg selv med å ikke spise. Enkelte dager spiser jeg bare middag, så ungene ikke skal se hva som foregår.
Nå skal jeg søke hjelp, jeg lover. Må bare manne meg opp først.

Tilstand: kaos

Utbrent og deprimert, sa legen.
For fire uker siden ville verken kropp eller hode spille på lag lenger. Begeret rant over, og jeg møtte veggen hardt.
I fire uker har jeg vært sykmeldt, på fire uker har jeg ikke blitt nevneverdig bedre.

Jeg har gode dager, jeg har dårlige dager. Den siste uken har vært fylt av mest dårlige dager. Jeg har prøvd å holde meg relativt oppegående på grunn av skoleavslutninger, men jeg er utslitt. Og da kommer alle de dumme tankene, av og til vil jeg bare sove for å komme unna litt.

Utenpå ser jeg ikke syk ut. Inni meg er alt bare kaos.

Det å prøve og sortere tanker går ikke. Jeg kan tenke på én ting, for så å glemme den i neste øyeblikk. Så komme på noe annet, men da kommer jeg plutselig på det første osv. Korttidsminnet mitt har nok blitt dårligere.

Noen dager føler jeg at jeg bare er der. Går rundt som en zombie, får ikke gjort noe konstruktivt. Legen sier jeg skal slappe av mest mulig, men det er ikke så lett. Jeg sover om natta, det er ikke dét, jeg er bare mer sliten når jeg våkner enn kvelden før. Har jeg prøvd å sove litt før ungene kommer hjem fra skolen, sovner jeg som regel rett før de kommer hjem.

Energi eier jeg ikke for tiden. Jeg spiser lite, har ingen matlyst. Ingenting frister meg.

Jeg har konstant dårlig samvittighet for det jeg ikke orker å gjøre. Jeg har dårlig samvittighet ovenfor familien, kollegaer, venner. Jeg føler meg egoistisk hvis jeg prøver å tenke på meg selv. Jeg er rett og slett ikke vant til det.
Jeg er en person som har mye omsorg for andre, jeg har aldri tenkt at det er verdt å ta vare på meg selv. Nå må jeg bare det, selv om jeg sitter her med verdens dårligste samvittighet.

Jeg har blitt kynisk og likegyldig. Bra, sier noen. Det må da finnes en mellomting, sier jeg.
Det er ikke meg, jeg er ikke sånn.

Kanskje får jeg mer energi nå som skoleferien har begynt, vi kan sove litt lenger (forhåpentligvis), og vekkerklokka blir gjemt bort.

Kanskje hjelper det også at jeg skal noen dager til Tromsø sammen med verdens beste lillesøster i sommer. Kanskje hjelper det å komme bort litt.

Kanskje hjelper det når jeg får time hos psykolog (som jeg ble henvist til for tre uker siden).

Kanskje...

Dette ble veldig kaotisk og usammenhengende, men det speiler nok hvordan det er inni hodet mitt.

Status: På tur opp

Lenge siden jeg har skrevet nå. Har liksom ikke hatt så mye å skrive om. Eller, jeg har jo skrevet, skrevet for min egen del. Blitt ferdig med en del gammelt grums.

Jeg har det i grunn veldig bra for tiden. Kjenner at det å skrive hjelper. Tenker ikke så mye på gamle ting lenger, blir ferdig med det. Det er en deilig følelse.

Energien kommer sigende tilbake. Kjenner det veldig godt nå som solen har tittet frem. Alt blir så mye lettere.
Nå har jeg håp og drømmer som ikke lenger virker urealistiske. Jeg kan faktisk tenke at det her klarer jeg.
Jeg har fått litt selvtillit. Ikke mye, men den er der. Situasjoner hvor jeg før tenkte at "det her klarer jeg ikke" går faktisk helt fint. Jeg kan jo. Det er ganske uvant.
Noen ting er fortsatt ganske angstfylte, men jeg klarer å gi litt faen av og til.

Jeg bryr meg ikke lenger så mye om hvordan andre ser på meg. Litt sitter jo igjen, men jeg er mye bedre enn jeg var.
Før tenkte jeg hele tiden på hvordan andre så meg og hva de tenkte om meg. Nå er det litt "ta meg for den jeg er, eller pell deg ut av livet mitt".
Jeg er meg, om du ikke liker meg så trenger du ikke være her.

Folk som drar energien ut av meg gidder jeg ikke bruke tid på. Jeg vil omgi meg med personer som gir meg energi, venner og familie jeg kan ha det hyggelig med.

Jeg kjenner at jeg har fått en ny start, en god start. Det er herlig.

Jeg tror, jeg håper, jeg skal

Det er rart hvordan negative opplevelser og tanker alltid skal overskygge det positive i livet.

Jeg må virkelig konsentrere meg for å se alt det positive som finnes rundt meg.
Jeg har en fantastisk familie, en jobb og kolleger jeg trives med, eget hus, bil, så mye flott. Allikevel tenker jeg alt for ofte negativt, og på alt det vonde som har skjedd i livet mitt.

La oss si at jeg har laget middag. Familien skryter av maten og spiser masse, mens jeg alltid finner et eller annet som er feil (i mitt hode), og da er jo måltidet mislykket. Jeg tar ikke til meg rosen, men fokuserer på det som, i følge meg, ikke ble rett. Tenker på hva jeg skulle gjort annerledes.

La oss si at jeg har pyntet meg til fest. Jeg kan se meg i speilet og tenke at "nå er du pen, Linda". Men da kommer de stygge tankene, og det føles egentlig som dårlig samvittighet. For hvordan kan jeg tillate meg å tenke noe sånt om meg selv, jeg som alltid (det kjennes hvertfall slik) har fått høre at jeg er stygg.

Hvorfor skal det være slik?
Hvorfor kan jeg ikke ikke se det som er bra?
Har ikke jeg også rett til å føle at jeg har rett til å leve et godt liv?

Det er fryktelig slitsomt å ha det slik, jeg vil gjerne bruke energien min på familien, ikke bruke den på feil tanker.
For disse tankene kan tappe meg fullstendig for energi. Jeg sovner ofte på sofaen om kvelden, selv om jeg gjerne vil bruke kvelden med familien, finne på ting.

Nå prøver jeg alt jeg kan å se alt det positive rundt meg, alle de flotte personene jeg har i livet mitt, alt det fine jeg får til. Dette gjør jo også at jeg bruker mye energi på "ingenting". Men det er jo egentlig ikke "ingenting", jeg har som mål at det positive skal overskygge alt det negative.
Forhåpentligvis vil jeg etterhvert bruke mindre energi på tankene.

Jeg vil gjerne kunne stoppe opp og se meg rundt på alt det fine i livet, føle glede over de små hverdagsøyeblikkene.

Jeg tror, jeg håper, jeg skal.