Er du syk? Det ser ikke sånn ut.

Det er ikke lett å være syk når det ikke synes utenpå. Jeg vet at folk tenker at man er lat og ikke gidder å jobbe.
Jeg har fått spydige kommentarer som 'ja, du har det vel travelt du som bare flyr hjemme hele dagen', 'det er klart du du er sliten, du som ikke jobber', 'du har sikkert mye bedre av å jobbe, så kommer du deg ut litt'.
De fleste med en usynlig sykdom, møter kommentarer som dette, og folk som tenker nedlatende om dem.
Jeg ønsker derfor å være åpen om dette. Folk som sliter trenger ikke å bli tråkket lengre ned i søla enn de er fra før av.

Alt er ikke bare bare, jeg er sliten hele tiden, jeg kjemper en kamp 24/7 i hodet. Hjernen min er i kjemisk ubalanse, sånn er det bare.
Jeg går på medisiner, ikke fordi jeg vil, men fordi jeg må. Og jeg hater det, skulle ønske jeg klarte meg uten, men slik det er nå, klarer jeg det ikke.

Jeg har store svingninger, noen dager kan jeg våkne grytidlig, full av energi og rimelig hyper. I hodet går alt i hundre, tankene svirrer rundt i en virvelvind, jeg prater fortere, men glemmer ofte ord og hva jeg egentlig skulle si fordi hjernen min da er hundre mil foran munnen. Jeg får gjort mye, kommer meg mer ut og trener mer. Jeg setter i gang med prosjekter jeg stort sett ikke fullfører. Dette er en typisk manisk periode for meg.

Andre dager har jeg ikke lyst til å stå opp, jeg vil bare ligge og sove hele tiden. Og jeg sover mye i disse periodene. Jeg er totalt utslitt, orker ikke trene, orker ikke vaske, orker knapt nok å lage mat.
I disse depressive periodene er det barnasom holder meg i live. De sørger for at jeg har noenlunde rutine i hverdagen.

Og innimellom alt kommer angsten smygende. Den ligger på lur, og kommer når jeg minst venter det. Jeg har lært meg noen av triggerene, den største er stess. Av og til kommer den, tilsynelatende, helt ut av det blå. Etter denne type angstanfall, blir jeg da fryktelig forvirret og desorientert. Det er nesten mer skremmende enn selve anfallet. Disse kommer som oftest om natten, derfor tror jeg at drømmene spiller inn.

Vel, det jeg egentlig ville si med dette innlegget er at utsiden ikke alltid reflekterer innsiden.
Alle er forskjellige og alle fortjener å bli behandlet med respekt.

Lenge siden sist

Nå har det vært stille på bloggen igjen. Har ikke hatt lyst til å skrive på en stund. Dagene går så alt for fort av og til.

Siden sist har jeg fått et par diagnoser, og mange brikker begynner å falle på plass.

Jeg har blant annet bipolar lidelse 2.
Det kan enklest sammenlignes med været, du vet aldri hvordan det blir før du står opp om morgenen.
Jeg har mange perioder med depresjoner, perioder hvor jeg helst ikke vil gjøre noe annet enn å sove. Kan jo sammenlignes med regnværsperioder, alt er grått og trist.
Jeg har påfølgende perioder med mani, da får jeg gjort så utrolig mye på grunn av økt energi og oppstemthet. På en måte høytrykk, sola skinner.
Jeg har begynt på nye medisiner, disse skal forhåpentligvis gjøre mine depressive perioder bedre. Jeg håper på å kunne trappe ned anti-depressivaen jeg går på, før jul.
Den siste uken har vært god. Jeg har malt badet, toalettet og halve vaskerommet. Jeg har hatt energi som jeg kan bruke på barna og alt det jeg burde gjort den siste måneden. Og jeg sover bedre.

En annen diagnose jeg har, er post-traumatisk stress syndrom (PTSD).
Det er mest sannsynlig utløst av mobbingen i barne- og ungdomsårene.
Denne går jeg nå til behandling for. Etter 6 uker merker jeg stor forskjell. Disse ukene har vært utrolig slitsomme mentalt. Det er mye å bearbeide. Jeg blir utrolig sliten etter terapitimene, og må sove noen timer. Heldigvis har jeg en veldig forståelsesfull familie. De har blitt veldig flinke til å ta hensyn når jeg er nedfor og sliten. Jeg er utrolig takknemlig for det.

Men, nok sykdom kanskje?

Min kjære farmor gikk bort 20. august. Endelig fikk hun slippe.
De siste årene led hun av demens, og bodde på Stange helse- og omsorgssenter. Der fikk hun fantastisk pleie.
Jeg sitter igjen med bare gode minner. Hun og farfar bodde i nabohuset. Vi var der ofte. Etter at mamma begynte å jobbe, laget farmor middag til oss når vi kom hjem fra skolen.
Vi var også med på campingturer, da koste vi oss.
Farmor var en utrolig omsorgsfull person, og hun hadde alltid noe godt på lur.
Jeg husker også den gode maten hun lagde. Blodklubb fra Brovold på Stange, i en slags duppe, hennes fantastiske "barneøl" til jul, og hennes sur-søte løksaus. Sistnevnte lagde hun til med en julaften jeg var syk, da visste hun at jeg spiste.
Jeg klarer nok aldri å gjenskape de gode smakene, noen oppskriftsbok hadde hun ikke ( såvidt jeg vet).
Vi fulgte henne til graven fredag 26. august. Hun vil alltid leve videre i meg, og jeg tar vare på alle gode minner.

Nå er det kanskje på tide å runde av dette innlegget, det ble så mye lengre enn jeg tenkte.

Lev livet mens du kan, du vet aldri når det ender.

På tur opp

Nå er jeg inne i en god periode. Medisinene har definitivt begynt å virke. Jeg sprudler over av energi, det er en deilig følelse etter en lang periode hvor jeg ikke har hatt overskudd i det hele tatt.

På torsdag var jeg igjen på Lillehammer. Da hadde vi en time med demonstrasjon og prøving av forskjellige øvelser som styrker kjernemuskulaturen. Det var kjempegøy. Nå har jeg kjøpt det lille utstyret jeg trenger, og har trent hver dag. Jeg satser på å komme inn i en god rutine mens jeg ennå har energien og overskuddet.

Tirsdag var jeg hos fastlegen. Jeg får ikke lov til å gå tilbake i jobb ennå. Så nå må jeg snart over på AAP. Nå plager ikke det meg nevneverdig. Jeg syns det er godt å kunne bruke tiden på å bli bedre, trene og ta vare på familien.
Jeg er henvist til DPS igjen, så får vi se om jeg er syk nok til å få behandling nå.
Legen mener jeg bør utredes for bipolare lidelser, og etter å ha sett tilbake på livet, så er det mye som kan stemme der.

Akkurat nå smiler livet til meg. Jeg setter mer pris på alt rundt meg. Jeg våkner mer uthvilt, selv om jeg har mer uavbrutt søvn. Alt føles mer riktig.

Nå er det bare å krysse fingrene for at jeg får beholde overskuddet en stund til.

Den som venter på noe godt...

Påske, fri og familietid.

Det ble en litt lengre påskeferie enn beregnet på meg.

Mandag for snart to uker siden møtte jeg veggen igjen. Og det med et smell.

Panikkangst har jeg ikke vært så mye plaget av de siste 15 årene, men nå hadde jeg et ganske heavy anfall.

Tungsinn har jeg skjøvet vekk de siste månedene, tenkt at det blir bedre. Det gjorde det altså ikke. Syns selv jeg burde visst bedre, sånn i ettertid selvfølgelig. Det er så lett å være etterpåklok.

Så da ble det nytt legebesøk, takk for at jeg har verdens beste og mest empatiske lege. Jeg er nemlig hun som bruker tre kvarter på en akutt-time...

Det endte med at jeg scorer rimelig høyt på en sånn depresjons-skjema-ting. Alvorlig deprimert var beskjeden jeg fikk, sammen med en resept på anti-depressiva og 100% sykemelding.

Jeg er jo egentlig litt mot å bruke anti-depressiva, tenker at medisinene fjerner symptomene, men ikke de bakenforliggende årsakene. Kan helt ærlig si at jeg har tenkt at medisinering er den enkle utveien. Men jeg tok i mot, og tenker jo selvfølgelig at dette sikkert ikke funker allikevel. Har jo nå gått og ventet på at de skal fungere, tar visst en to-tre uker. Jeg har ikke merket at de faktisk har begynt å virke. Før nå i dag, da jeg startet motorsykkelen.

Jeg har ikke merket at de tunge tankene så godt som er borte. Jeg har ikke tenkt over at jeg har gledet meg over tiden med familien. Jeg har til og med fått mer energi, er mindre trøtt, klart å dra på butikken uten å kaldsvette.

Mannen min sa at nå er den Linda han ble kjent med, tilbake. Og jeg er kanskje det. Jeg kjenner meg hvertfall mye bedre enn for bare to uker siden.

Nå ser jeg frem til en lysere årstid, gleder meg til alt vi skal gjøre, store og små ting.

Jeg ser frem til å begynne gruppebehandling på Revmatismesykehuset neste uke, ser frem til å bli kjent med andre som har muskel- og skjelettplager. Gleder meg til å begynne å trene, kanskje klare å gå ned de 30 kiloene jeg burde. Eller... Jeg SKAL klare å gå ned de 30 kiloene.

Jeg håper jeg kan klare å karre meg tilbake til jobb, slippe å gå over på AAP (noe som snart kan bli en realitet, da jeg mister sykepengene 16. mai).

Jeg er lei av å bli sendt mellom forskjellige sykehus og spesialister. Skal til indremedisinsk for en mulig beinmargsprøve om et par uker. Håper egentlig jeg slipper. Jeg har sprøyteskrekk fra før av, hjelper jo ikke akkuratå vite at de skal "drille" seg inn i beinet... Jeg sa til mannen min at om jeg må ta en sånn prøve, skal jeg hvertfall ha en god del beroligende først.

Nei, nå ble det mye sykdomsprat her. Håper ingen ser ned på meg fordi jeg deler det meste så åpent. 

Håper alle har hatt en fin påskeuke, og kost seg om det har vært hjemme med familien eller på jobb.

Ut på nye eventyr...

Jeg liker ikke ukjente situasjoner, liker å vite hva som skal skje og hva jeg kan forvente. Nå kjenner jeg angstsymptomene komme krypende.

I morgen skal jeg til Lillehammer å begynne utredning.
Jeg aner ikke hva jeg går til.

Den siste uka har jeg nok ikke vært så grei å ha i hus. Lunta har vært kort, og det meste har føltes håpløs. Jeg har rett og slett gruet meg noe veldig.

Skulle ønske jeg taklet nye situasjoner bedre, slippe alt det unødvendige stresset.
Slippe svetting, hjertebank, skjelvinger, svimmelhet og kvalme.

Innerst inne vet jeg jo at det går bra. Det er jo sjeldent jeg skal ut på noe farlig liksom.
Det er nok min trang til å kontrollere alle aspekter i livet mitt, som gjør slikt så skummelt.

Ja, jeg vet at jeg ikke kan ha kontroll over alt, det er bare så vanskelig å slippe taket.

Veldig godt å klare og sette ord på dette nå, det går nok bra.

Status helt på tampen av året

2015 ble vel ikke helt som forventet, eller planlagt.

Mange fine stunder har det vært, mellom nedturene.
Etter at jeg ble syk, har jeg lært meg å sette pris på de små tingene.

Hodet fungerer veldig bra, kroppen ikke fullt så bra.
Hver morgen jeg kommer meg ut av sengen for egen maskin er en seier.
Hver arbeidsdag jeg gjennomfører er en seier.
Små ting som er ubetydelige for så mange andre.

De siste månedene har jeg levd med kroniske smerter, som har gjort enkelte dager til et helvete. Smerter som gjør sitt inntog så fort det blir kaldere i været. Det blir verre for hvert år som går.
Legen min er helt fantastisk, for første gang føler jeg at jeg blir tatt på alvor. Bare dét gjør alt utholdelig.
2016 starter med utredning på Revmatismesykehuset på Lillehammer.
Nå føler jeg at veien blir til mens jeg går.
Jeg er ved godt mot, og jeg har fantastiske venner og familie som stiller opp uansett hvor jævlig jeg har det.
Jeg setter så utrolig stor pris på hver og en av dem, og spesielt min elskede mann.
Han er helt fantastisk, jeg hadde nok ikke kommet meg gjennom dette uten ham.

Mine ønsker for 2016 er at jeg skal komme meg tilbake i full jobb, og at kroppen skal fungere sånn noen lunde.

Ønsker mine lesere ett riktig godt nytt år.

Opp- og nedturer

Nå har jeg vært sykmeldt i over tre måneder. Det kjennes i grunn. På én måte er det godt å ikke måtte forholde seg til jobb nå, på en annen måte kunne jeg tenkt meg å prøve meg igjen.

Sommeren har i grunn vært fin. Jeg og mannen min fikk noen dager for oss selv, og fikk anledning til en liten bilferie til Vestlandet.

Akkurat nå har jeg det ikke helt greit.
Har egentlig hatt noen skikkelige drittdager. Formen er ikke ikke bra i det hele tatt.
Alle rundt meg spør hvordan det går og hvordan jeg har det. Jeg smiler og sier at det går bra, selvfølgelig.. Inni meg skriker jeg "NEI, JEG HAR DET IKKE BRA, SER DU IKKE DET?"
Jeg vil så gjerne være tapper, vil ikke vise sårbarheten. Tør ikke, rett og slett.

Jeg er redd for at folk skal se ned på meg, slik jeg følte det gjennom oppveksten. Jeg er redd for at hvis jeg viser meg slik jeg egentlig er, slik jeg har det og føler meg, vil alle bare snu ryggen til meg. Jeg er rett og slett redd for å miste det lille nettverket jeg har.
Derfor isolerer jeg meg heller. Prøver å unngå steder jeg vet jeg kan treffe kjente. Orker ikke flere spørsmål.

I går turde jeg å innrømme for mannen min (og meg selv) at spiseforstyrrelsen er tilbake. Det har den vært en god stund. Jeg har igjen et anstrengt forhold til mat. Jeg kjøper mat og fråtser, og skjuler alle spor. Så straffer jeg meg selv med å ikke spise. Enkelte dager spiser jeg bare middag, så ungene ikke skal se hva som foregår.
Nå skal jeg søke hjelp, jeg lover. Må bare manne meg opp først.

Tilstand: kaos

Utbrent og deprimert, sa legen.
For fire uker siden ville verken kropp eller hode spille på lag lenger. Begeret rant over, og jeg møtte veggen hardt.
I fire uker har jeg vært sykmeldt, på fire uker har jeg ikke blitt nevneverdig bedre.

Jeg har gode dager, jeg har dårlige dager. Den siste uken har vært fylt av mest dårlige dager. Jeg har prøvd å holde meg relativt oppegående på grunn av skoleavslutninger, men jeg er utslitt. Og da kommer alle de dumme tankene, av og til vil jeg bare sove for å komme unna litt.

Utenpå ser jeg ikke syk ut. Inni meg er alt bare kaos.

Det å prøve og sortere tanker går ikke. Jeg kan tenke på én ting, for så å glemme den i neste øyeblikk. Så komme på noe annet, men da kommer jeg plutselig på det første osv. Korttidsminnet mitt har nok blitt dårligere.

Noen dager føler jeg at jeg bare er der. Går rundt som en zombie, får ikke gjort noe konstruktivt. Legen sier jeg skal slappe av mest mulig, men det er ikke så lett. Jeg sover om natta, det er ikke dét, jeg er bare mer sliten når jeg våkner enn kvelden før. Har jeg prøvd å sove litt før ungene kommer hjem fra skolen, sovner jeg som regel rett før de kommer hjem.

Energi eier jeg ikke for tiden. Jeg spiser lite, har ingen matlyst. Ingenting frister meg.

Jeg har konstant dårlig samvittighet for det jeg ikke orker å gjøre. Jeg har dårlig samvittighet ovenfor familien, kollegaer, venner. Jeg føler meg egoistisk hvis jeg prøver å tenke på meg selv. Jeg er rett og slett ikke vant til det.
Jeg er en person som har mye omsorg for andre, jeg har aldri tenkt at det er verdt å ta vare på meg selv. Nå må jeg bare det, selv om jeg sitter her med verdens dårligste samvittighet.

Jeg har blitt kynisk og likegyldig. Bra, sier noen. Det må da finnes en mellomting, sier jeg.
Det er ikke meg, jeg er ikke sånn.

Kanskje får jeg mer energi nå som skoleferien har begynt, vi kan sove litt lenger (forhåpentligvis), og vekkerklokka blir gjemt bort.

Kanskje hjelper det også at jeg skal noen dager til Tromsø sammen med verdens beste lillesøster i sommer. Kanskje hjelper det å komme bort litt.

Kanskje hjelper det når jeg får time hos psykolog (som jeg ble henvist til for tre uker siden).

Kanskje...

Dette ble veldig kaotisk og usammenhengende, men det speiler nok hvordan det er inni hodet mitt.

Status: På tur opp

Lenge siden jeg har skrevet nå. Har liksom ikke hatt så mye å skrive om. Eller, jeg har jo skrevet, skrevet for min egen del. Blitt ferdig med en del gammelt grums.

Jeg har det i grunn veldig bra for tiden. Kjenner at det å skrive hjelper. Tenker ikke så mye på gamle ting lenger, blir ferdig med det. Det er en deilig følelse.

Energien kommer sigende tilbake. Kjenner det veldig godt nå som solen har tittet frem. Alt blir så mye lettere.
Nå har jeg håp og drømmer som ikke lenger virker urealistiske. Jeg kan faktisk tenke at det her klarer jeg.
Jeg har fått litt selvtillit. Ikke mye, men den er der. Situasjoner hvor jeg før tenkte at "det her klarer jeg ikke" går faktisk helt fint. Jeg kan jo. Det er ganske uvant.
Noen ting er fortsatt ganske angstfylte, men jeg klarer å gi litt faen av og til.

Jeg bryr meg ikke lenger så mye om hvordan andre ser på meg. Litt sitter jo igjen, men jeg er mye bedre enn jeg var.
Før tenkte jeg hele tiden på hvordan andre så meg og hva de tenkte om meg. Nå er det litt "ta meg for den jeg er, eller pell deg ut av livet mitt".
Jeg er meg, om du ikke liker meg så trenger du ikke være her.

Folk som drar energien ut av meg gidder jeg ikke bruke tid på. Jeg vil omgi meg med personer som gir meg energi, venner og familie jeg kan ha det hyggelig med.

Jeg kjenner at jeg har fått en ny start, en god start. Det er herlig.

Jeg tror, jeg håper, jeg skal

Det er rart hvordan negative opplevelser og tanker alltid skal overskygge det positive i livet.

Jeg må virkelig konsentrere meg for å se alt det positive som finnes rundt meg.
Jeg har en fantastisk familie, en jobb og kolleger jeg trives med, eget hus, bil, så mye flott. Allikevel tenker jeg alt for ofte negativt, og på alt det vonde som har skjedd i livet mitt.

La oss si at jeg har laget middag. Familien skryter av maten og spiser masse, mens jeg alltid finner et eller annet som er feil (i mitt hode), og da er jo måltidet mislykket. Jeg tar ikke til meg rosen, men fokuserer på det som, i følge meg, ikke ble rett. Tenker på hva jeg skulle gjort annerledes.

La oss si at jeg har pyntet meg til fest. Jeg kan se meg i speilet og tenke at "nå er du pen, Linda". Men da kommer de stygge tankene, og det føles egentlig som dårlig samvittighet. For hvordan kan jeg tillate meg å tenke noe sånt om meg selv, jeg som alltid (det kjennes hvertfall slik) har fått høre at jeg er stygg.

Hvorfor skal det være slik?
Hvorfor kan jeg ikke ikke se det som er bra?
Har ikke jeg også rett til å føle at jeg har rett til å leve et godt liv?

Det er fryktelig slitsomt å ha det slik, jeg vil gjerne bruke energien min på familien, ikke bruke den på feil tanker.
For disse tankene kan tappe meg fullstendig for energi. Jeg sovner ofte på sofaen om kvelden, selv om jeg gjerne vil bruke kvelden med familien, finne på ting.

Nå prøver jeg alt jeg kan å se alt det positive rundt meg, alle de flotte personene jeg har i livet mitt, alt det fine jeg får til. Dette gjør jo også at jeg bruker mye energi på "ingenting". Men det er jo egentlig ikke "ingenting", jeg har som mål at det positive skal overskygge alt det negative.
Forhåpentligvis vil jeg etterhvert bruke mindre energi på tankene.

Jeg vil gjerne kunne stoppe opp og se meg rundt på alt det fine i livet, føle glede over de små hverdagsøyeblikkene.

Jeg tror, jeg håper, jeg skal.

Skrivesperre

Det å sortere tanker er ikke alltid like lett. Jeg får ikke formulert noen ting for tiden.
Det er så mye som vil ut, men jeg klarer ikke å skrive noe ned. Jeg får nok bare ta tiden til hjelp.

En positiv ting er at det vonde jeg har fått skrevet ut, ikke gnager like mye lenger.
Jeg har gjenopplevd mange av følelsene i det siste, men det hjelper veldig.
Med vondt, skal vondt fordrives.

Trøstespising og overspising - min spiseforstyrrelse

Dette er et veldig sårt tema for meg, men jeg må få det ut.

Jeg begynte ganske tidlig å trøstespise. Maten gav meg glede en liten stund, etterfulgt av skamfølelse og anger.

Jeg var vel forholdsvis normalvektig frem til ungdomsskolen. Da begynte jeg å trøstespise mer godteri og spise mindre mat. Når jeg først spiste mat, spiste jeg til tider veldig store mengder.

Jeg fant fort ut at hvis jeg ikke spiste frokost, så ble jeg ikke sulten. Jeg kunne gå lenge uten mat, men når jeg spiste, fråtset jeg.

Jeg har spist i smug, skammet meg ved tanken på at noen kunne se meg. Hva ville de vel tenke da? 

Tidligere har jeg prøvd å føre matdagbok for å få litt kontroll, men hva hjelper vel det når jeg lyver for meg selv? Jeg har for eksempel skrevet opp halve frokosten, og fortrengt resten. Sagt til meg selv at det ikke er noen som vet det uansett, det er jo ikke så farlig. Alt så veldig pent ut på papiret, men inni meg visste jeg jo sannheten. Skammen og angeren var nesten ikke til å holde ut. Jeg reagerte selvsagt med å spise mer.

Jeg har følt (til en viss grad føler jeg fortsatt) ubehag når jeg har spist sammen med andre. Prøvd å beherske meg, tenkt på hva de andre ville sagt hvis jeg hadde overspist. Da har jeg gjerne spist litt ekstra når ingen kunne se meg.

Hvis jeg har vært alene, så har jeg kjøpt mat, godteri, kaker eller kjeks, spist det og prøvd å gjemme alle spor slik at ingen fikk se. Etterpå har jeg skammet meg, sagt til meg selv at jeg ikke kan gjøre det sånn. Etter en sånn episode har jeg nesten ikke spist i det hele tatt, som en slags straff. For å gjøre opp for alt jeg har spist.

Et slikt mønster er vanskelig å bryte. Det har tatt meg lang til for å forberede meg mentalt. Det å klare å bryte ut av det har tatt tid.

I dag er jeg mer bevisst på hva jeg putter i munnen, og hvilke mengder jeg spiser. 

Jeg prøver å få et mer normalisert forhold til mat, det er vanskelig når maten har vært både venn og fiende i store deler av livet.

I dag klarer jeg å føre en matdagbok som er reell. Jeg klarer å skrive ned den sjokoladen eller de kjeksene jeg unnet meg.

Det at jeg klarer å være ærlig med meg selv, gir meg mot til å fortsette.

Jeg er nok ikke frisk, men jeg er på god vei til å bli det.

Kan noen egentlig sette seg inn i hvordan det er å være meg?

Mange år som mobbeoffer setter dype spor.

Jeg kan ikke se meg selv i speilet og si at jeg er pen. Jeg kan ikke utføre en oppgave og si at jeg klarte det bra.
Jeg finner alltid noe å sette fingeren på.
Jeg er ekstremt kritisk mot meg selv.

Når mannen min sier jeg er pen, tror jeg ikke alltid på ham. Når noen sier de er glad i meg, så når det liksom ikke helt inn.

Jeg har hørt i så mange år at jeg er stygg, at jeg er feit, at jeg ikke er bra nok, at jeg ikke er verdt noe.

Utad kan det se ut som jeg har det bra, at jeg har selvtillit. En maske er lett å sette på seg.
Inni meg er jeg fortsatt den lille jenta alle mobbet.

Jeg er nok litt paranoid. Jeg tror folk prater om meg, ler av meg. Antakeligvis gjør de ikke det, men i hodet mitt er det sånn.
Jeg føler at jeg ikke er bra nok for noen. Jeg kan nok takke for et kompliment, men jeg har vansker med å tro på det.

Jeg unngår konfrontasjoner. Om jeg føler meg urettferdig behandlet, så sier jeg ikke fra. Jeg kan jo ikke gå rundt å innbille meg at jeg har rett, at jeg har krav på noe som helst.
Jeg lar det skure og gå til begeret renner over. Jeg vet at jeg ikke burde gjøre det sånn, at jeg burde si fra. Det er vanskelig, det er veldig vanskelig å være modig nok til å gjøre noe med det.

Jeg blir fort sint. Det er min forsvarsmetode. Og jeg går unna. Det er fordi jeg blir utrolig usaklig når jeg er sint. Da trenger jeg litt tid for meg selv, for å finne igjen den rasjonelle siden min.

Jeg unnskylder meg mye, selv for ting som jeg ikke kan noe for. Unnskyld at jeg finnes, unnskyld for at jeg er her.

Mobberne har fortsatt med sine liv, de husker ikke den jenta de ødela livet til.
De skal vite at jeg ikke har glemt, jeg har ikke glemt ordene, slagene, sparkene, steinene.
Jeg er fortsatt redd.

Jeg skal ikke ha det sånn lenger, jeg skal ha det bra med meg selv.

Tør jeg å utfordre meg selv??

Jeg er redd for mye.
Redd for å drite meg ut, ikke klare, ikke tørre. Nye ting, steder, personer er skummelt.
Men det er jo egentlig ikke det. Jeg vet jo det. Men jeg trives best når jeg vet hva jeg går til.

Antakeligvis kan jeg virke ganske kjølig og avvisende første gang jeg møter deg. Det er min måte å kontrollere en ukjent situasjon på. Inni meg har jeg høy puls, og har nok mest lyst til  å rømme fra hele situasjonen.
Når jeg blir trygg, tiner jeg fort opp.

Jeg må se frykten i øynene. Jeg må føle på kroppen at ting ikke er farlige.

Angsten kan være vanskelig å takle av og til. Jeg fokuserer på å puste. Det er mitt første steg. Sakte inn og ut, "dette går bra". Så kan jeg se opp, kjenne litt på situasjonen.

Akkurat nå er min største frykt det å sitte på med noen på vinterføre. Altså, mannen min har kjørt tungtransport i over 20 år, men allikevel klarer jeg ikke helt å stole på ham. Det er jo så idiotisk. Det at jeg har null kontroll selv, tar fullstendig over.
Jeg vet at jeg MÅ sitte på av og til. Om bilen slipper underlaget, så er jo mannen min den beste av oss til å redde den inn igjen. Jeg burde jo være 100 % trygg i hans hender, jeg håper jeg kan føle det om ikke så alt for lenge.
Skrekken min kommer nok av at jeg mistet kontrollen over bilen for et år siden. Vi var på vei hjem fra kick off-helg med min manns arbeidsgiver. Det snødde ganske tett, og det var litt vanskelige kjøreforhold. Jeg tok det fullstendig med ro, og mange med meg. Trafikken gikk godt under fartsgrensa. Jeg hadde prøvd å bremse ned for å teste underlaget, og det gikk fint. Cirka en kilometer senere slapp plutselig bakdekkene, uten at jeg hadde hverkan gasspådrag eller bremset. Jeg hadde biler foran og bak. Jeg slapp alle pedaler, og rattet alt jeg hadde. Motgående bil sakket heldigvis av, for jeg hadde siden på bilen i motgående kjørefelt. Men jeg reddet inn bilen, jeg klarte det. Vi fortsatte ferden hjem uten skader. Vel, uten fysiske skader hvertfall.

Jeg hadde nok egentlig godt av denne episoden, på en måte. Før dette kjørte jeg egentlig som om jeg skulle vært verdensmester i rally, og hadde ikke problemer med å sitte på med noen. Det burde jo finnes en mellomting da. Og derfor tvinger jeg meg til å ikke be om å kjøre selv når vi skal ut, jeg vet at jeg har så godt av å møte frykten. Selv med bankende hjerte og svette hender, på grensen til å hyperventilere.

Jeg vet at jeg kan klare det, men det kan ta litt tid.
Jeg vet at jeg kan klare å møte ukjente situasjoner uten å få et angstanfall.
Jeg vil, og jeg skal.

Min streben etter det perfekte liv (men hva er vel egentlig perfekt?)

Jeg har i noen år hatt noe jeg har trodd er tvangstanker og tvangshandlinger. I det siste har jeg lest gjennom en del tidsskrifter på leting etter mine "symptomer". Det jeg fant, var forsåvidt litt oppløftende. Det jeg "lider" av er perfeksjonisme. I en negativ forstand.

Jeg streber etter å gjøre ting perfekt. Ikke for min egen del, men for å få aksept. I mitt hode kan ikke andre mennesker like meg hvis jeg ikke gjør noe som er perfekt. Det høres i grunn helt sinnsykt ut.

Sånn er altså hverdagen min. 

Hvis jeg ikke kan gjøre det perfekt, er det ingen grunn til å gjøre det i det hele tatt.

Hvis jeg føler at jeg ikke kan yte 100 % på jobb, har jeg ikke lyst til å gå.

Hvis jeg ikke får gjort jobben ordentlig, hva vil andre tenke om meg.

Slike tanker svirrer rundt i hodet mitt hele dagen, sammen med en stor porsjon negativt selvsnakk.

Jeg skulle ønske at jeg for en gang skyld kunne tenke noe positivt om meg selv.

Jeg bruker mye tid på å sørge for at de rundt meg har det bra, men jeg bruker nesten ikke tid i det hele tatt på å tenke på meg selv.

Jeg tenker at hvis jeg bare viser at jeg virkelig bryr meg, vil denne personen kanskje like meg.

Det at negative tanker fyller opp hodet mitt såpass som det gjør, fører til at jeg til tider er utrolig sliten. Jeg vil bare sove, for da slipper jeg unna litt. Jeg er til tider ganske deprimert. Jeg vil ikke møte folk. Jeg tvinger meg ut, tvinger meg til å prate med noen. Dette er noe jeg må gjøre for at jeg ikke skal grave meg helt ned, for det hadde jeg garantert gjort hvis jeg hadde hatt muligheten.

Jeg har i mange år levd i den tro at jeg ikke er verdt noe. Det er ingen god følelse, men det har blitt en vane. Jeg har blitt en ekspert på negativt selvsnakk.

Jeg fikk i oppgave å si noe positivt om/til meg selv, mendet klarer jeg ikke. I mitt hde finnes det ingen positive sider ved meg.

Jeg kan nok smile og le og virke ganske fornøyd, men under overflaten lurer negativiteten. 

Jeg er nå gift med verdens beste mann. Han har gitt meg så utrolig mye. Han har lært meg at verden ikke er svart/hvitt. Han har gitt meg tro på at jeg kan klare å få det bedre med meg selv. Han har vist meg at ingenting er perfekt.

Det er en stor jobb, men nå er jeg lei av å ikke ha det bra med meg selv, nå skal jeg

OPP OG FRAM :-)

Nytt år, nye muligheter

Jeg har et ønske for dette året. Jeg skal bli sikker på meg selv. Jeg skal kunne tro på at avgjørelser jeg tar, ting jeg gjør, er rette. Jeg skal vite at jeg er bra nok som jeg er. I sommer fyller jeg 30, og jeg vil gå inn i tredveårene som en stolt og selvsikker kvinne.

Jeg har tatt en beslutning om å skrive av meg fortidens vonde hendelser. Få det ut av systemet én gang for alle. La oss kalle det en form for terapi.

Jeg var et mobbeoffer. Jeg er det kanskje ennå i dag, om enn bare inni meg.

Så vidt jeg husker, begynte det i andre klasse. Det er over 20 år siden, så det er ikke sikkert jeg husker rett, men det begynte hvertfall tidlig i skoleårene. Jeg ble kalt mye stygt, navn som svettguri og fettguri ringer fortsatt i ørene. Jeg ble slått, sparket, lugget, spyttet på og kløpet. Harde snøballer, stein og kongler kastet på meg. Harde fotballspark rett i kroppen.

Jeg husker en gang jeg låste meg inne på den ene toalettbåsen for å slippe unna. Det hjalp ikke. Kongler og stein haglet over meg. Jeg var redd, ville bare slippe alt, dra til et sted hvor ingen kunne skade meg mer. Mamma og pappa var fortvilte. På hver samtaletime, hvert foreldremøte, tok de det opp. Skolen lovte gull og grønne skoger, men de gjorde aldri noe. ALDRI!!! Dette var bare barneskolen, men jeg kjenner det fortsatt på kroppen.

Jeg kjenner det fortsatt. Mobbingen fortsatte på ungdomsskolen. Navnekallingen, slag, spark. Nå også utfrysning.

Jeg fikk oftere tanker om selvmord, bare gjøre slutt på alt. Men jeg var for glad i familien min og de få vennene jeg hadde. Jeg ville dem ikke så vondt. Jeg mistet min tante ved selvmord, jeg husker hva jeg følte da, skyldfølelsen selv om jeg bare var ei lita jente, kunne jeg gjort noe?

Jeg var ofte gråtende på rektors kontor eller hos rådgiver. Hvorfor kunne de ikke bare gjøre noe med det? De visste hvem, de visste når, alle så det, men de latet som de ikke gjorde det. Var det for å slippe ubehaget?

Da jeg skulle begynne på videregående hadde jeg et håp om å komme unna. Men slik ble det ikke. Ingen spark denne gang men navnekalling og utfrysning. 

Jeg husker vi var på besøk hos et av Norturas produksjonssteder. Mine mobbere mente at jeg bare kunne bli igjen der, for jeg var ei purke som bare kunne slaktes.

Da jeg skulle søke andre året på videregående, søkte jeg bevisst på steder som lå langt unna hjemstedet mitt. Og mine bønner ble hørt. Endelig kunne jeg flytte unna, til mine foreldres store fortvilelse. For første gang på mange år hadde jeg et skoleår uten mobbing.

Dette er en del av min historie, en historie jeg ikke vil skal styre meg lenger. For det har den i aller høyeste grad gjort.

Jeg er fortsatt klar for å flykte når jeg møter gjenger med barn eller ungdommer. Jeg er fortsatt redd. Jeg har problemer med å stole på folk, til og med mannen min. Jeg har til tider sterk sosial angst. Hvis jeg kommer inn i et rom fullt av mennesker, kjente eller ukjente, føler jeg at de ser på meg og gremmes, prater stygt om meg, ler av meg. Jeg vet at det ikke er sånn, men det er slik jeg føler det. 

Jeg har et sterkt behov for ros og bekreftelse fra andre når jeg gjør noe, for å vite at jeg er bra nok for dem eller at det jeg har gjort er bra.

Jeg ønsker ikke lenger å ha det slik. Jeg skal være en sterk og sikker voksen. Jeg skal ta tilbake makten over mitt eget liv. Kvele den lille djevelen som sitter på min høyre skulder og hvisker stygge ting til meg. Gi næring til engelen som sitter gjemt på min venstre skulder, engelen som i dag er redd sin egen skygge.

JEG ER BRA NOK

En liten oppdatering

Da er det på sin plass med en liten oppdatering. Veide og målte meg på mandag, resultatet var -2,8 kg og -7,5 cm rundt midjen. Helt utrolig. Jeg måtte veie og måle flere ganger for å tro det jeg så.

Jeg har absolutt blitt mer bevisst på hva jeg putter i munnen. Sukker og hvitt mel er nå byttet ut med naturlug sødme og fullkorn.
Hjemmelagde knekkebrød er supergodt, og funker fint som snacks hvis jeg blir fysen på noe godt. I går lagde jeg også frokostblanding med masse nøtter og frø, søtet med honning. Veldig god og metter godt.

Mandag fikk den ene katten vår fire, små nøster. Det å få være med på fødselen var helt fantastisk. Vi måtte hjelpe henne litt med navlestrengene og slikt, men ellers gjorde hun en super jobb.

Ha en fin dag :-)

Her er jeg, og sånn er det

Jeg er overvektig, rett og slett. Ikke bare litt, men nesten 90 kilo fordelt på cirka 158 cm. Det vil si at jeg har en BMI på omtrent 36. Jeg akter ikke å forbli slik resten av livet.
Nå skal livsstilen endres.

Jeg har gått til innkjøp av Berit Nordstrands bok 12 uker til et sunnere liv og en smalere midje. Måten hun forklarer ting på, får alt til å se mye lysere ut for min del. Det at mannen min er med på prosjektet tror jeg vil gjøre endringen lettere.

Det er ikke det at jeg ikke vet hva som må gjøres. Det er heller det at jeg har valgt minste motstands vei når der gjelder hva jeg putter i kroppen min. Tomme kalorier og lettvinte løsninger. Uregelmessige måltider. Jeg har et anstrengt forhold til mat, rett og slett. Men jeg vil ikke ha det slik, jeg vil leve.

Mandag 5. mai var starten. Vekta viste 89,7 kilo. Jeg har holdt meg unna unødvendig sukker, mat og drikke som er tilsatt sukker. Trodde egentlig det skulle bli vanskelig, men det var ikke det. Jeg som drakk cola når jeg var tørst, har ikke rørt brus hele uka. Colaen er byttet ut med vann og Farris. Søtsug har jeg i grunn ikke kjent noe til. Unnet meg et par sjokoladebiter i går kveld, før jeg fant ut at jeg heller hadde lyst på bær. Så da ble det sånn, skogsbær,  mager kesam og litt lønnesirup som søtning var jaggu meg mye bedre. Jeg som før kunne stappe i meg en stor sjokoladeplate uten problemer...

Nå ser jeg lyst på livet, og gleder meg til fortsettelsen.