Er du syk? Det ser ikke sånn ut.

Det er ikke lett å være syk når det ikke synes utenpå. Jeg vet at folk tenker at man er lat og ikke gidder å jobbe.
Jeg har fått spydige kommentarer som 'ja, du har det vel travelt du som bare flyr hjemme hele dagen', 'det er klart du du er sliten, du som ikke jobber', 'du har sikkert mye bedre av å jobbe, så kommer du deg ut litt'.
De fleste med en usynlig sykdom, møter kommentarer som dette, og folk som tenker nedlatende om dem.
Jeg ønsker derfor å være åpen om dette. Folk som sliter trenger ikke å bli tråkket lengre ned i søla enn de er fra før av.

Alt er ikke bare bare, jeg er sliten hele tiden, jeg kjemper en kamp 24/7 i hodet. Hjernen min er i kjemisk ubalanse, sånn er det bare.
Jeg går på medisiner, ikke fordi jeg vil, men fordi jeg må. Og jeg hater det, skulle ønske jeg klarte meg uten, men slik det er nå, klarer jeg det ikke.

Jeg har store svingninger, noen dager kan jeg våkne grytidlig, full av energi og rimelig hyper. I hodet går alt i hundre, tankene svirrer rundt i en virvelvind, jeg prater fortere, men glemmer ofte ord og hva jeg egentlig skulle si fordi hjernen min da er hundre mil foran munnen. Jeg får gjort mye, kommer meg mer ut og trener mer. Jeg setter i gang med prosjekter jeg stort sett ikke fullfører. Dette er en typisk manisk periode for meg.

Andre dager har jeg ikke lyst til å stå opp, jeg vil bare ligge og sove hele tiden. Og jeg sover mye i disse periodene. Jeg er totalt utslitt, orker ikke trene, orker ikke vaske, orker knapt nok å lage mat.
I disse depressive periodene er det barnasom holder meg i live. De sørger for at jeg har noenlunde rutine i hverdagen.

Og innimellom alt kommer angsten smygende. Den ligger på lur, og kommer når jeg minst venter det. Jeg har lært meg noen av triggerene, den største er stess. Av og til kommer den, tilsynelatende, helt ut av det blå. Etter denne type angstanfall, blir jeg da fryktelig forvirret og desorientert. Det er nesten mer skremmende enn selve anfallet. Disse kommer som oftest om natten, derfor tror jeg at drømmene spiller inn.

Vel, det jeg egentlig ville si med dette innlegget er at utsiden ikke alltid reflekterer innsiden.
Alle er forskjellige og alle fortjener å bli behandlet med respekt.

Lenge siden sist

Nå har det vært stille på bloggen igjen. Har ikke hatt lyst til å skrive på en stund. Dagene går så alt for fort av og til.

Siden sist har jeg fått et par diagnoser, og mange brikker begynner å falle på plass.

Jeg har blant annet bipolar lidelse 2.
Det kan enklest sammenlignes med været, du vet aldri hvordan det blir før du står opp om morgenen.
Jeg har mange perioder med depresjoner, perioder hvor jeg helst ikke vil gjøre noe annet enn å sove. Kan jo sammenlignes med regnværsperioder, alt er grått og trist.
Jeg har påfølgende perioder med mani, da får jeg gjort så utrolig mye på grunn av økt energi og oppstemthet. På en måte høytrykk, sola skinner.
Jeg har begynt på nye medisiner, disse skal forhåpentligvis gjøre mine depressive perioder bedre. Jeg håper på å kunne trappe ned anti-depressivaen jeg går på, før jul.
Den siste uken har vært god. Jeg har malt badet, toalettet og halve vaskerommet. Jeg har hatt energi som jeg kan bruke på barna og alt det jeg burde gjort den siste måneden. Og jeg sover bedre.

En annen diagnose jeg har, er post-traumatisk stress syndrom (PTSD).
Det er mest sannsynlig utløst av mobbingen i barne- og ungdomsårene.
Denne går jeg nå til behandling for. Etter 6 uker merker jeg stor forskjell. Disse ukene har vært utrolig slitsomme mentalt. Det er mye å bearbeide. Jeg blir utrolig sliten etter terapitimene, og må sove noen timer. Heldigvis har jeg en veldig forståelsesfull familie. De har blitt veldig flinke til å ta hensyn når jeg er nedfor og sliten. Jeg er utrolig takknemlig for det.

Men, nok sykdom kanskje?

Min kjære farmor gikk bort 20. august. Endelig fikk hun slippe.
De siste årene led hun av demens, og bodde på Stange helse- og omsorgssenter. Der fikk hun fantastisk pleie.
Jeg sitter igjen med bare gode minner. Hun og farfar bodde i nabohuset. Vi var der ofte. Etter at mamma begynte å jobbe, laget farmor middag til oss når vi kom hjem fra skolen.
Vi var også med på campingturer, da koste vi oss.
Farmor var en utrolig omsorgsfull person, og hun hadde alltid noe godt på lur.
Jeg husker også den gode maten hun lagde. Blodklubb fra Brovold på Stange, i en slags duppe, hennes fantastiske "barneøl" til jul, og hennes sur-søte løksaus. Sistnevnte lagde hun til med en julaften jeg var syk, da visste hun at jeg spiste.
Jeg klarer nok aldri å gjenskape de gode smakene, noen oppskriftsbok hadde hun ikke ( såvidt jeg vet).
Vi fulgte henne til graven fredag 26. august. Hun vil alltid leve videre i meg, og jeg tar vare på alle gode minner.

Nå er det kanskje på tide å runde av dette innlegget, det ble så mye lengre enn jeg tenkte.

Lev livet mens du kan, du vet aldri når det ender.

På tur opp

Nå er jeg inne i en god periode. Medisinene har definitivt begynt å virke. Jeg sprudler over av energi, det er en deilig følelse etter en lang periode hvor jeg ikke har hatt overskudd i det hele tatt.

På torsdag var jeg igjen på Lillehammer. Da hadde vi en time med demonstrasjon og prøving av forskjellige øvelser som styrker kjernemuskulaturen. Det var kjempegøy. Nå har jeg kjøpt det lille utstyret jeg trenger, og har trent hver dag. Jeg satser på å komme inn i en god rutine mens jeg ennå har energien og overskuddet.

Tirsdag var jeg hos fastlegen. Jeg får ikke lov til å gå tilbake i jobb ennå. Så nå må jeg snart over på AAP. Nå plager ikke det meg nevneverdig. Jeg syns det er godt å kunne bruke tiden på å bli bedre, trene og ta vare på familien.
Jeg er henvist til DPS igjen, så får vi se om jeg er syk nok til å få behandling nå.
Legen mener jeg bør utredes for bipolare lidelser, og etter å ha sett tilbake på livet, så er det mye som kan stemme der.

Akkurat nå smiler livet til meg. Jeg setter mer pris på alt rundt meg. Jeg våkner mer uthvilt, selv om jeg har mer uavbrutt søvn. Alt føles mer riktig.

Nå er det bare å krysse fingrene for at jeg får beholde overskuddet en stund til.

Den som venter på noe godt...

Påske, fri og familietid.

Det ble en litt lengre påskeferie enn beregnet på meg.

Mandag for snart to uker siden møtte jeg veggen igjen. Og det med et smell.

Panikkangst har jeg ikke vært så mye plaget av de siste 15 årene, men nå hadde jeg et ganske heavy anfall.

Tungsinn har jeg skjøvet vekk de siste månedene, tenkt at det blir bedre. Det gjorde det altså ikke. Syns selv jeg burde visst bedre, sånn i ettertid selvfølgelig. Det er så lett å være etterpåklok.

Så da ble det nytt legebesøk, takk for at jeg har verdens beste og mest empatiske lege. Jeg er nemlig hun som bruker tre kvarter på en akutt-time...

Det endte med at jeg scorer rimelig høyt på en sånn depresjons-skjema-ting. Alvorlig deprimert var beskjeden jeg fikk, sammen med en resept på anti-depressiva og 100% sykemelding.

Jeg er jo egentlig litt mot å bruke anti-depressiva, tenker at medisinene fjerner symptomene, men ikke de bakenforliggende årsakene. Kan helt ærlig si at jeg har tenkt at medisinering er den enkle utveien. Men jeg tok i mot, og tenker jo selvfølgelig at dette sikkert ikke funker allikevel. Har jo nå gått og ventet på at de skal fungere, tar visst en to-tre uker. Jeg har ikke merket at de faktisk har begynt å virke. Før nå i dag, da jeg startet motorsykkelen.

Jeg har ikke merket at de tunge tankene så godt som er borte. Jeg har ikke tenkt over at jeg har gledet meg over tiden med familien. Jeg har til og med fått mer energi, er mindre trøtt, klart å dra på butikken uten å kaldsvette.

Mannen min sa at nå er den Linda han ble kjent med, tilbake. Og jeg er kanskje det. Jeg kjenner meg hvertfall mye bedre enn for bare to uker siden.

Nå ser jeg frem til en lysere årstid, gleder meg til alt vi skal gjøre, store og små ting.

Jeg ser frem til å begynne gruppebehandling på Revmatismesykehuset neste uke, ser frem til å bli kjent med andre som har muskel- og skjelettplager. Gleder meg til å begynne å trene, kanskje klare å gå ned de 30 kiloene jeg burde. Eller... Jeg SKAL klare å gå ned de 30 kiloene.

Jeg håper jeg kan klare å karre meg tilbake til jobb, slippe å gå over på AAP (noe som snart kan bli en realitet, da jeg mister sykepengene 16. mai).

Jeg er lei av å bli sendt mellom forskjellige sykehus og spesialister. Skal til indremedisinsk for en mulig beinmargsprøve om et par uker. Håper egentlig jeg slipper. Jeg har sprøyteskrekk fra før av, hjelper jo ikke akkuratå vite at de skal "drille" seg inn i beinet... Jeg sa til mannen min at om jeg må ta en sånn prøve, skal jeg hvertfall ha en god del beroligende først.

Nei, nå ble det mye sykdomsprat her. Håper ingen ser ned på meg fordi jeg deler det meste så åpent. 

Håper alle har hatt en fin påskeuke, og kost seg om det har vært hjemme med familien eller på jobb.

Ut på nye eventyr...

Jeg liker ikke ukjente situasjoner, liker å vite hva som skal skje og hva jeg kan forvente. Nå kjenner jeg angstsymptomene komme krypende.

I morgen skal jeg til Lillehammer å begynne utredning.
Jeg aner ikke hva jeg går til.

Den siste uka har jeg nok ikke vært så grei å ha i hus. Lunta har vært kort, og det meste har føltes håpløs. Jeg har rett og slett gruet meg noe veldig.

Skulle ønske jeg taklet nye situasjoner bedre, slippe alt det unødvendige stresset.
Slippe svetting, hjertebank, skjelvinger, svimmelhet og kvalme.

Innerst inne vet jeg jo at det går bra. Det er jo sjeldent jeg skal ut på noe farlig liksom.
Det er nok min trang til å kontrollere alle aspekter i livet mitt, som gjør slikt så skummelt.

Ja, jeg vet at jeg ikke kan ha kontroll over alt, det er bare så vanskelig å slippe taket.

Veldig godt å klare og sette ord på dette nå, det går nok bra.

Status helt på tampen av året

2015 ble vel ikke helt som forventet, eller planlagt.

Mange fine stunder har det vært, mellom nedturene.
Etter at jeg ble syk, har jeg lært meg å sette pris på de små tingene.

Hodet fungerer veldig bra, kroppen ikke fullt så bra.
Hver morgen jeg kommer meg ut av sengen for egen maskin er en seier.
Hver arbeidsdag jeg gjennomfører er en seier.
Små ting som er ubetydelige for så mange andre.

De siste månedene har jeg levd med kroniske smerter, som har gjort enkelte dager til et helvete. Smerter som gjør sitt inntog så fort det blir kaldere i været. Det blir verre for hvert år som går.
Legen min er helt fantastisk, for første gang føler jeg at jeg blir tatt på alvor. Bare dét gjør alt utholdelig.
2016 starter med utredning på Revmatismesykehuset på Lillehammer.
Nå føler jeg at veien blir til mens jeg går.
Jeg er ved godt mot, og jeg har fantastiske venner og familie som stiller opp uansett hvor jævlig jeg har det.
Jeg setter så utrolig stor pris på hver og en av dem, og spesielt min elskede mann.
Han er helt fantastisk, jeg hadde nok ikke kommet meg gjennom dette uten ham.

Mine ønsker for 2016 er at jeg skal komme meg tilbake i full jobb, og at kroppen skal fungere sånn noen lunde.

Ønsker mine lesere ett riktig godt nytt år.

Opp- og nedturer

Nå har jeg vært sykmeldt i over tre måneder. Det kjennes i grunn. På én måte er det godt å ikke måtte forholde seg til jobb nå, på en annen måte kunne jeg tenkt meg å prøve meg igjen.

Sommeren har i grunn vært fin. Jeg og mannen min fikk noen dager for oss selv, og fikk anledning til en liten bilferie til Vestlandet.

Akkurat nå har jeg det ikke helt greit.
Har egentlig hatt noen skikkelige drittdager. Formen er ikke ikke bra i det hele tatt.
Alle rundt meg spør hvordan det går og hvordan jeg har det. Jeg smiler og sier at det går bra, selvfølgelig.. Inni meg skriker jeg "NEI, JEG HAR DET IKKE BRA, SER DU IKKE DET?"
Jeg vil så gjerne være tapper, vil ikke vise sårbarheten. Tør ikke, rett og slett.

Jeg er redd for at folk skal se ned på meg, slik jeg følte det gjennom oppveksten. Jeg er redd for at hvis jeg viser meg slik jeg egentlig er, slik jeg har det og føler meg, vil alle bare snu ryggen til meg. Jeg er rett og slett redd for å miste det lille nettverket jeg har.
Derfor isolerer jeg meg heller. Prøver å unngå steder jeg vet jeg kan treffe kjente. Orker ikke flere spørsmål.

I går turde jeg å innrømme for mannen min (og meg selv) at spiseforstyrrelsen er tilbake. Det har den vært en god stund. Jeg har igjen et anstrengt forhold til mat. Jeg kjøper mat og fråtser, og skjuler alle spor. Så straffer jeg meg selv med å ikke spise. Enkelte dager spiser jeg bare middag, så ungene ikke skal se hva som foregår.
Nå skal jeg søke hjelp, jeg lover. Må bare manne meg opp først.